“Skumle” Sårbarhet

Hva som gjør at jo eldre vi blir, jo “reddere” blir vi for å vise fram vår sårbarhet? Det er vel ikke slik i hele verden da så klart. Men spesielt her i Norge, er vi veldig opptatt av å ikke vise så mye ting til omverden.

Med tanke på våres mood swings, en eldre mann i USA hørte jeg for litt siden, pratet om sine mood swing da han var yngre og barna var rundt han. Han skulle ønske han viste da om Alkalize for da slapp han sine humørsvingninger. Dem har kommet veldig langt i USA i forhold til Norge om mangt og mye gitt.

Vi er så opptatt av her i Norge å vise så flat mulig følelseregister, og helst bare smile og si “joda, alt går bare bra her, og med tommelen fram”.
Det er nesten bare dessuten damer som har humørsvingninger, menn er store og sterke og har ingen følelser, og skal helst ikke gråte eller prate om følelser!

Men tenk om vi kunne ta bort alt av “skammen” eller hva er det enn er vi føler for å føle. Hva om vi gikk hen og ga oss selv lov til å bare være mennesker?

Jeg sier ikke at vi skal bli i følelsene våres og la dem ta hele kontrollen og spise oss opp. Altså bli der dag etter dag/måned etter måned/år etter år. Men heller erkjenne følelsene sine for det dem er, uten å sette noe merkelapp på alt en føler der og da.

Bare å sitte med følelsene sine en stund, å bli bevist seg selv og sin egen pust. Bli bevist på kroppen. Hvor sitter følelsene? Hvor kjenner du musklene stramme?
Hva skjer når du gir slipp og beveger på kroppen? Puster du med magen? Gir du deg selv pause?

Sårbarhet, kanskje er det for vi har blitt såret så mangt ganger i livet at vi ikke våger helt å vise våres sårbarhet til hvem som helst? Jeg tenker, det vi egentlig trenger trygghet i fra vi er liten, slik at vi kan være trygg i våres eget skinn når vi blir eldre.
Slik vi slipper å være multi traumatisert voksne. Men når mange voksne er likevel multi traumatisert inkludert meg selv, så er det bedre å jobbe seg gjennom traumene sine enn å presse dem vekk. Hvis en brekker foten så trenger den tid før den er hel igjen. Det er det samme med psykiske helse også. Ting tar tid. Vi er både våres kropp, sinn og sjel.
 Dessuten det er mye bedre å jobbe med seg selv enn at andre slipper å “måtte betale” for alt du måtte ha opplevd.

Det å gi seg selv lov til å bare være menneske i utvikling, samtidig alt annet. Det å kjenne at en vokser som menneske på så mange måter. Det å ha tillit til seg selv og sin egen kropp. Det å ikke la seg bli presset til noe, men heller gjøre det som føles riktig for seg selv.

Ta den tiden du måtte trenge til å kunne være i nuet! Alt trenger ikke å skje så fort, bare for samfunnet har blitt slik at alt skal skje i rekordfart. Det er egentlig nå vi trenger å bremse litt ned og revurdere alt egentlig.

Hva som gjør at vi har fått mer velstand her i Norge hvert fall, men likevel trenger å jobbe mer og tjene mer for å klare oss selv?

I India jobber dem omtrent døgnet rundt, altså vanlige dødelige. Alt går alt for fort der. Men likevel så lever mange med mye mindre av det vi har. Likevel så smiler dem mer og er mer fornøyd enn det vi er her i Norge. 

Vi snakker mer om sykdommer og diagnoser vi har, enn å jobbe med oss selv for å fungere bedre. Altså jeg snakker ikke om de alvorlige tilfellene med sykdom, bare for å skrevet det også.

Men vi er så flinke til å google diagnoser på selv, noen ganger gir vi oss selv til å med dødelig diagnoser og hvor lenge vi har igjen å leve, i følge google da så klart. 😉

Men hva om vi brukte samme tiden til å google metoder til å bli bedre på?

Hva er det kroppen din prøver å fortelle deg akkurat nå?

Hva har du spist? Hva har du drukket? Har du meditert? Har du vært hos legen og sjekket alt i orden? Har du vært ute i frisk luft? Har du fått i deg nok vann og søvn? Er du rundt mennesker som løfter deg opp? Gir deg energi boost? Hva med dine tanker? Er du bevist på det du tenker?

Å være menneske er tøff oppgave gitt, det å være influenser og vise fram vei samtidig jobbe med seg selv. Jeg tenker vi trenger flere som kan stå fram og bare være seg selv. Det er egentlig beste gave vi kan gi oss selv og andre.

Grunnen til jeg har holdt meg tyst angående Märtha Louise og Shamanen, altså hvem er jeg til å dømme ei annen menneske for hennes valg? Amorpilen treffer den vil treffe. Jeg føler meg ikke rette personen til å ha noe mening om andre sitt kjærlighetsliv.

Med tanke på jeg tror på karma, vi er her for å lære de leksene vi ønsker å lære. For å ta det med oss videre når vi drar her i fra igjen. Vi trenger de opplevelsene for å bli det vi er ment for å være.

Det er litt sånn rart egentlig, hvordan vi alle har gode råd om hvordan andre trenger å leve sitt liv. Vi er så snille og gode så klart, Vi Alle inkludert meg selv, vil jo egentlig bare beste mening for dem vi bryr oss om, også ønsker vi bare å hjelpe. 

Men er vi like flinke til å følge de rådene vi deler lett rundt oss? Har vi noen gang vært i deres situasjon og kan sette oss selv virkelig inn i deres sak?

Og ikke minst om du bare følger andre sine råd og ikke gjør som kroppen, sjelen din prøver å fortelle deg. Hvem er det da som driver og styrer båten din?

Altså jeg sier ikke at en ikke skal ta i mot gode råd fra de områdene en trenger å bli god på.

Det jeg sier er Balanse rett og slett. Bremse ned før kroppen sier STOPP. Før hodet sier NÅ HAR JEG FÅTT NOK! Altså før en bryter helt i sammen.

Viktig å bli bevist på sine kroppslige/psyken sine signaler og hva dem prøver å fortelle en.

En skal helst være seg selv gitt, men ikke helt slik heller. Helst slik som andre ønsker du skal være, eller nei det er vist bra å skille seg ut likevel, eller sånt.. 😉

Eller så kan en bare å Stå Fram
-og si.

“Jeg er Denne Kvinnen/Mannen Jeg Er. Ta Meg For Det Jeg Er. Jeg er her for å lære å akseptere Meg Selv.

Når jeg aksepterer meg selv, aksepterer jeg andre lettere.

Og Jeg Tar Deg For Det Du Er!”

Vise empati, respekt og kjærlighet hvor enn en går. Vi er Alt og Alle, Vi er Alle En.

Vi er alle mennesker. Vi faller, reiser oss og livet er alltid heldigvis i bevegelse.

Jeg har sagt dette mange ganger før, men sier det nok engang og mange ganger mer, vi er alle hverandre sine lærere og elever. Noen dager er vi kloke og vise, andre ganger leter vi etter ting vi har i hånda. Så vær god og tro mot seg selv er viktigere mener jeg da enn alt annet.

Jeg sender deg Kjærlighet hvor enn du måtte være kjære vakre sjel. Jeg setter stor pris på hvert enkelt av dere der ute.

Måtte alt godt dale ned til oss alle. Måtte vi alle være beskytta og elsket i denne Verden. Måtte vi Alle Akseptere oss selv for det vi er og sende denne tryggheten videre til våres neste.

Lag deg selv en deilig lat fri dag,