Han sa det var jeg. Men det var alltid hans mor.
Det er mange måter å bli slettet på.
Noen ganger skjer det fysisk. Andre ganger skjer det sakte, gjennom ord som forvrenger og fortellinger som stokkes om, til du til slutt ikke lenger kjenner igjen deg selv i andres øyne.
Jeg har blitt fortalt at jeg var problemet.
At jeg var den som forlot. Den som sviktet. Den som skadet.
Men det var ikke sant. Det har aldri vært sant.
Historien ble skrevet om, med gamle sår som ble mine, og egne handlinger han aldri tok ansvar for.
Han sa det var jeg.
Men det var alltid hans mor.
Han ble forlatt som barn. Faren reiste. Moren kastet ham ut. Et lite barn, alene i en stor verden. Det er vondt å tenke på, og jeg har alltid hatt empati for det.
Men i stedet for å heale den historien, gjorde han den til et våpen.
I stedet for å sette ord på smerten, byttet han navnene i fortellingen.
Plutselig var det jeg som forlot. Jeg som ikke elsket. Jeg som sviktet.
Og verden trodde på det. Fordi han sa det så overbevisende. Fordi folk flest ikke vet hvordan traumer kan brukes til å kontrollere.
Jeg har sett det så mange ganger nå.
Mennesker med ubehandlede sår og mulig personlighetsforstyrrelse bruker ofte sin egen smerte som unnskyldning for å skade andre.
De sier: “Du kan ikke gå fra meg, for jeg ble forlatt.”
“Du må tilgi meg, for jeg har hatt det vanskelig.”
“Du må tåle det, for du vet jo hvordan jeg har det.”
Og så står du der. Med ditt eget hjerte i hånden. Med barn som ikke lenger ser deg. Med løgner du ikke rakk å stoppe før de ble sementert som “sannhet”.
Det er vanlig. Det skjer oftere enn vi tror. Men det er ikke normalt. Og det er aldri greit.
For å bruke sin egen historie som våpen, og samtidig frarøve deg retten til din,
er ikke sårbarhet – det er maktmisbruk.
Det er ikke kjærlighet – det er kontroll.
Jeg skriver dette for deg som sitter fast i andres versjon av hvem du er.
Du som vet at du har blitt fordreid. Du som kjenner at noe ikke stemmer.
Dette er din bekreftelse: Du er ikke gal. Du er ikke alene. Og det var aldri din skyld.
Jeg skriver dette for meg selv også. For å hente tilbake min historie.
For å si at jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hva jeg har gjort. Og hva jeg aldri gjorde.
Han sa det var jeg.
Men jeg vet sannheten. Og det gjør deg sterkere enn enhver løgn noen gang kan være.
Dette blir mitt siste innlegg på en stund.
Jeg trenger rom for å lande, lytte og hente kraft.
Men før jeg går inn i stillheten, deler jeg dette. En tekst som har brent i meg lenge, og som jeg vet mange trenger å lese.
Kanskje du kjenner deg igjen. Kanskje du kjenner noen som burde lese det.
Del gjerne videre hvis det treffer noe i deg.
Takk for at du leser. Takk for at du finnes.