Når auditoriet blir et sirkus: Om å finne igjen sjelen i et tørt fag
For snart to år siden satt jeg i en forelesningssal sammen med over 200 andre studenter. Det skulle handle om psykologi. Det skulle handle om menneskesyken, om forståelse, og om de rammene vi bruker for å hjelpe folk som har opplevd det dypeste mørket.
I stedet ble det et sirkus.
Jeg valgte å dele en bit av min egen virkelighet. En dyp, personlig smerte knyttet til et voldsomt traume og et ubeskrivelig tap. Jeg forventet kanskje ikke terapi, men jeg forventet faglig verdighet. I stedet ble min levde erfaring redusert til underholdning.Foreleseren brukte scenetid på å felle en bastant dom over hodet mitt: «Dette er ikke en fobi, det er en tvangstanke.» Deretter spant showet videre, mens salen så på.
For en opplyst fagperson, eller for hvem som helst som har satt seg inn i menneskesinnets anatomi faller en slik forenkling på sin egen urimelighet. For hva er egentlig forskjellen?
- En fobi er en intens, irrasjonell frykt knyttet til spesifikke situasjoner eller gjenstander.
- En tvangstanke (OCD) handler om repeterende, påtrengende og ubehagelige tanker som ofte tvinger frem rituelle handlinger for å døyve angsten.
- Et traume, derimot, er ikke en feilkobling i tankemønsteret som kan sorteres i en slik enkel boks. Et traume er et dypt, eksistensielt sår i nervesystemet etter et voldsomt tap eller en overveldende hendelse. Det handler om overlevelse, om en kropp og et sinn som har blitt rystet i sine grunnvoller.
Å redusere ettervirkningene av et reelt traume til en kjapp merkelapp om “tvangstanker” fra en scene, er ikke bare faglig svakt; det er grov uforstand.
Det føltes som et direkte slag i ansiktet, og et dypt, profesjonelt overtramp. Ingen av de ekte helsepersonellene jeg har hatt rundt meg gjennom min prosess, mennesker som faktisk kjenner min historie og mitt traume, har noen gang brukt slike merkelapper på meg. Likevel tok denne foreleseren seg til rette på fem sekunder.
Det som nesten er mest skremmende, er at en hel sal full av fremtidige psykologer satt og hørte på. De ble direkte feilinformert av en person i en maktposisjon. De lærte at traumer kan reduseres til underholdning og enkle merkelapper. Det var et dypdukk inn i en akademisk arroganse der mennesker ikke lenger er levende vesener, men sterile diagnoser som skal sorteres i firkantede bokser for å skape billige poenger fra en scene.
Å klippe blomstene av treet
Denne opplevelsen lærte meg mye om hvor mekanisk den moderne psykologien har blitt. Alt skal måles, telles, nevro-analyseres og pakkes inn i manualer. Men når vi reduserer menneskesjelen til kun synapser og diagnoser, gjør vi det samme som å klippe blomstene av et tre før det rekker å gi frukt. Vi later som om det ikke finnes noe mer, bare fordi vi nekter å anerkjenne det som foregår mellom himmel og hav.
Vi gir planten akkurat nok vann til å holde den i live på et minimumsnivå, men vi glemmer å gjødsle jordsmonnet. Jordsmonnet er energien i oss, relasjonene mellom oss, og den dype, spirituelle og eksistensielle meningen som gjør oss til hele mennesker.
Som healer og som et menneske som bærer på tung bagasje, har jeg sett hvor mye av det virkelige sjelsarbeidet som blir borte når alt skal presses gjennom en trang, akademisk trakt. At en autoritetsperson med makt hevder å kunne “fikse” dype traumer på en halvtime, mens de synlige sprekkene i deres egen fasade overses, forteller alt om et system som har mistet kompasset sitt.
Veien videre: Å ta sjelen tilbake
Det har tatt meg nesten snart to år å bearbeide sinnet og oppgittheten etter den dagen i auditoriet. Men i dag bærer jeg ikke lenger på den knuten med samme vekt. Forakten i den forelesningssalen definerer ikke mitt forskertalent, min innsikt eller min verdi. Faktisk ga den meg bensin på bålet.
Jeg har valgt å rette blikket fremover. Jeg vil fokusere på helhetlig helse, om usynlige energifelt på arbeidsplassen, om intuisjon, og om å møte mennesker som levende systemer, ikke som biologiske maskiner som skal optimaliseres for produksjon.
Vitenskapen er ikke ferdigskrevet. For bare få år siden trodde man at lillehjernen kun styrte enkle bevegelser, før man oppdaget at den huser størsteparten av hjernens nerveceller og er dypt flettet inn i følelsene våre. På samme måte vil akademia en dag måtte åpne dørene for energien og sjelen igjen.
Til den foreleseren som ville gjøre mitt traume til et show: Takk for at du viste meg nøyaktig hva slags akademiker jeg ikke skal bli. Sirkuset ditt har mistet en tilskuer, nå gir jeg meg selv fred til å endelig legge dette bak meg og aldri bruke noe energi på det igjen, for jeg er opptatt med å bygge fremtiden.