Bare jeg skrev det, kjente jeg i magen hvordan det kjennes ut. Tilgivelse høres så lett ut, men det er faktisk sterk kost. Usikkerhet og tilgivelse går tydeligvis hånd i hånd.
Å tilgi andre og seg selv, det har vært noe jeg har virkelig blitt vokst, vis og klok på..
Det kommer mye godt ut av skrik og tårer, mest tårer da. Det å gi seg selv lov til å reagere, uten å sette merkelapp på hvordan en oppfører seg der og da. Bare erkjenne for seg selv alt som foregår i kroppen og i hodet er helt normalt. Og bare rett og slett flyt med det som skjer, fokusere på pusten og la kroppen sin ta styringen. Å slippe seg selv løs uten å tenke hvordan en skal oppføre seg. Kanskje best når en er alene, eller sammen med noen som en er trygg med.
Vi er jo “bare” mennesker, vi driver fortsatt lærer hva som er meningen med vår eksistens her på denne Vakre Jorden Vår. Jeg tenker det er viktig å være god med hverandre enn å måte bevise noe som helst.
Jeg tenker jeg trenger å tilgi mer ting som har skjedd i barndommen min, for å kunne gå videre rett og slett. Jeg har rippet i mye minner mens jeg har brettet dem ut for hele verden. Og jeg er bare halvveis i livet av alt jeg har opplevd.
Det er så mye som har hendt siste 20 år at jeg ikke helt vet engang selv hvor jeg skulle ha begynt.
Men jeg tenker at jeg har lyst å begynne med “slutten”. For så kanskje om noen år ønsker jeg å prate om midten. Vi får se hvordan det arter seg. Men for øyeblikket kjenner jeg at jeg har lyst å begynne med “slutten”
Du vet, når det er fyrverkeri show. Alltid mot slutten er det sånn “big barra boom”, ja det føles det siste hendelsen var det store greie før det ble helst stille, akkurat som siste karma. Og det som har gjort at jeg har blitt slik som jeg har blitt nå i dag og jeg er evig takknemlig, selvom det har tatt sin tid å komme hit.
Takknemlig For Alt, både det gode og det vonde. Jeg trenger å si at jeg har aldri før mens Glenn levde følt meg så elsket av han som jeg gjorde etter han gikk bort.
Selvom han er svært så gentlemenn blitt og er kjempe respektfull, selvom jeg var desperat i begynnelsen for å få kontakt. Jeg takker ham for at han er stadig innom når det er noe.
Jeg er så klart enda mer takknemlig for dem som lever på denne siden av verden. Altså dem som lever og som har vært rundt oss og tatt seg av oss og tatt oss under vingene sine.
Jeg takker Universet og vårt kjære Moder Jord for alle gavene jeg har fått, altså alt i fra hjemme vårt, til spirituelle oppstandelser eller hva jeg skal kalle dem, mennesker og sjelsfamilie møter, til gjenstander og ja det er ikke måte på. Jeg takker ydmykt nok engang, det er godt å bli påminnet på alt en har fått, alt jeg har fått til å manifesterte fram, blant annet denne skogsperlen som er vårt hjem.
Jeg kan ikke si jeg er heldig, for det har vært bein hard jobbing alt sammen, jeg har nesten ikke fått noe gratis i dette liv. Utenom så klart hjelp i fra familien og nære venner som er alltid der. Tusen takk!! <3
By the way, skjønner nå hvorfor ingen har sponset meg med noe til nå. Ser på andre bloggere at dem spør jo for å bli sponset, jeg har ikke spurt noen. Men om du ønsker å bli sponsor, ta kontakt.
Tilbake til hendelsen som skjedde..
Det føles som jeg ble kastet i dødens dal, helt i mørke for så har jeg gravet meg selv fram, opp igjen.
I løpet av 1 sekund så snudde hele livet vårt seg opp og ned. Altså hele meg ble totalt forandret og jeg blir aldri samme kvinnen som jeg var den gang igjen.
07.05.2015 valgte min daværende samboer å ta livet sitt med meg og datteren vår som vitner.
Jeg så hvordan ansikte hans så ut, jeg så kroppsdeler strødd rundt om kring, jeg ble sittende på kne mottsatt side i fra der han lå, bare hans bil stod i mellom oss.
Jeg satt der med ei lita 1 åring i hånda og skrek lungene mine av meg uten at noen hørte meg. Datteren min så bare på meg uten å blunke eller puste virket det som. Helt i sjokk, skjønte ingen verdens ting og mamma var helt ute av stand til å forklare noe som helst.
Jeg ringte politi først, dem forstod ikke hva jeg sa, men fant meg heldigvis, sykebilen kom lenge før politi var der. Til slutt var det så mange politibiler og sykebiler der at jeg mistet tellingen.
Eneste jeg ville var å gå tilbake for å gi han en siste klem, men dem hadde alt dekket han til, ingen fikk lov å gå bort der. Det var helt surrealistisk. Det føltes som alt var tatt i fra en film. At jeg stod på utsiden og så på alt som hendte. Det er vist veldig normalt å føle det slikt under sjokk/traume.
Jeg satt der forklarte og gråt til ambulanse mannen, eneste jeg husker han bøyde seg ned og spurte: jenta mi kan du snakke norsk?
Akkurat der og da tenkte jeg, at dette er altså slutten.
Men samtidig vokste det en stemme i meg, Jeg Nekter:
“NEI, Dette skal du bevise at du klarer!” husker jeg at jeg hørte.
Jeg kjente at jeg begynte allerede etter kort tid å nekte at denne hendelsen skulle prege meg resten av min tid. Hvis du har lyst kan du lese om det HER!
Dagene etter hendelsen gikk i surr, men jeg la meg selv fort inn på DPS, siden det var ikke noe hjelp å få engang hos fastlegen. Det kom som sjokk på alle. Ikke engang kriseteamet viste hvordan dem skulle håndtere meg. Dette hadde dem ikke engang trent på før.
Alt var for mye å takle for meg, og når jeg først kom meg inn på mottak, humrer litt nå mens jeg husker tilbake at jeg satt ute i lille ute område, stengt inn i mellom bygningene som var. Der satt jeg på en halv ødelagt stol, røykte og så rundt, tittet opp på himmelen og sa, denne gangen har jeg havnet her. Neste gang får det bli i graven, nå takler jeg ikke mer.
Jeg var i all slags form og tilstand på den tiden, det er ikke en tid jeg ønsker noen skal oppleve. Godt jeg humrer av det nå da tenker jeg.
Selvom jeg tenker på all prisen jeg måtte betale for å komme tilbake til freden. Det tok meg 4 år nå nesten å kjenne på virkelig virkelig kjede meg. Altså det tok meg 2 år å kjenne i hele tatt på følelsen at jeg kjeder meg. Men det har altså tatt 4 år å kjenne den på virkelig. Noe som vi ellers tar for gitt. Eller straffer tilstanden med å ta fram data eller telefonen.
Dette er så klart bare en av de få milepælene som har vært, jeg har måtte lære meg å stå på nytt og gå på nytt igjen. I hele tatt puste igjen, ja alt har jeg trengt å lære på nytt igjen. Det har vært så tøft og noe ensomt å være i slik prosess selvom jeg er evig takknemlig for jeg traff Hilmar, jeg trengte akkurat han for å kunne ha tillit til menn igjen.
Det er virkelig ting en trenger å heale som par. Det er ikke alt en kan heale alene. Og takk og lov for det sier jeg bare. At en slipper å bære på alt alene.
Tilbake til da, det føles som fjern film rett og slett å oppleve noe så grotesk av en mann som en har barn med og virkelig var forelsket i. Han kalte seg selv “Lucky Bastard” for han var sammen med meg, uff stakkars mann, tenker jeg nå i ettertid.
Han var så opptatt av hva andre skal tro om ham, om han gikk hen og forandret seg helt for ei jente.
Ehm.. kjære, jeg tror ikke noen vil si noe på det akkurat, at det minker med søppel her. Men det ønsket han ikke å høre. Men jeg skjønner først nå hvorfor han hadde all den rota rundt seg, tenk alt det som foregikk i hodet hans, at han ikke engang la merke til alt som var på utsiden.
Jeg klarer ikke å finne ro når det blir for rotet rundt meg, da føler jeg meg rassløs og føler at jeg ikke har ett hjem da. Jeg føler meg rett og slett tappet om jeg ikke får skapt “peace of mind” rundt meg.
Jeg tåler ikke så mye som før, men så mye mer jeg forstår nå enn det jeg gjorde da. Selvom staten Norge straffer alle som er sterke og ønsker å være noe annet enn liten.
Men om jeg skal være sterk som jeg er nå, så ønsker jeg å invistere i meg selv rett og slett. Jeg orker ikke engang å ta den kampen. Jeg ønsker ikke å bruke tiden min på støy som NAV er.
Jeg fant ut den tiden at Eneste virkelig suksess her i livet er peace of mind.
-Uten det så spiller ingenting noe rolle, noen måneder før manifesterte økonomien min i orden. Ga nesten opp håpet. Men så rett etter hendelsen satt jeg med endel lønninger og penger. Ingenting betydde noe som helst. Med tanke på jeg hadde ikke fred å finne i hodet mitt eller hvor enn jeg snudde meg.
Hadde ikke vært for barna så hadde jeg ikke helt klart å holde meg i livet for å si det slikt. Alle mine 4 barn betyr like mye for meg og har vært velsignelser alle på hver sin måte.
Men ja etter noen uker på Bærum DPS, trenger å nevne at hadde det ikke vært for omstendigheten så hadde det føltes som husmorferie, en tragisk en da så klart.
Historien min var så sterk at legen der måtte snakke med sykepleierene, etter dem hadde hørt historien min, dem synes det ble for tøft å høre.
Men ja jeg er så takknemlig for de herlige sjelene som var der på den tid. Det å bli møtt med slik medmenneskelighet, det er godt minne å ta med seg.
Alt det gode dem gjorde for alle som var der, men så klart behandlet meg som pårørende og med respekt. Så forståelsefull og så godt å få alle de bekreftelsene på alt jeg følte og tenkte da var helt normalt. At jeg ikke var på vei til å bli sprø, jeg er så takknemlig at jeg la meg selv inn. Jeg var mye bedre mamma for jenta mi på avstand på den korte stunden.
Jeg er så glad for jeg bor i Norge, i India eller andre land, når noe skjer i livet, beste fall hvis du er gatebarn, så får dem klapp på skulderen for så går livet videre.
Jeg er takknemlig at jeg kunne legge meg inn på DPS og bli slik ivaretatt av helse Norge. Jeg håper dem fortsetter med slike tilbud og slike human oppførsel. Jeg har aldri følt meg så normal, samtidig så borte vekk på samme tid og likevel følt meg ivaretatt og forstått.
Jeg tenker midt opp i alt, jeg er evig takknemlig for jeg og mine har ALLTID blitt beskyttet. ALLTID har Universet og Moder Jorden gang på gang vist at jeg er også viktig akkurat som alle andre her på denne Jorden.
Det å være sterk har kostet meg mye, mye mer enn penger kan kjøpe. Jeg vet jo selv at jeg har vært med å valgt disse tingene før jeg ble født.
Selvom jeg er veldig sikker på at jeg meldte meg ikke frivillig denne gangen. Jeg tenker de der oppe og hun Jorden Vår har større plan enn det jeg kan se akkurat nå. Så jeg har tillit til det store bildet. Enn min menneske hjerne som prøver å finne logisk svar til alt mulig rart.
Hvor var jeg hen, ja mye har skjedd siste 4 år, det er først nå egentlig jeg kjenner at jeg begynner å lande etter alt som har vært. Jeg har ikke hatt tid til å reflektere over noe som helst nesten siste 2 år sånn opp og ned i en periode.
Det har vært så mye å ta hensyn til når det er flere personer med forskjellige behov i hus.
Jeg har i tillegg kjempet en kamp, der løvemamma i meg måtte holde seg sterk, i tillegg til å skape den kvinnen jeg ønsket å være.
Helt til det ble for mye for meg i desember og jeg havnet baklengs rett i kjelleren, men jeg har opplevd verre ting før, så jeg børstet av meg støv, reiste meg opp igjen, holdt hodet hevet og takket nok engang for jeg lever.
Og tenkte for meg selv, Nå eller Aldri, lukket øyene og hoppet ut av stupet.
Jeg valgte nok engang min egen oksygen-maske og jenta mi sin. For så ga slipp på alt annet som ikke brakte fred rundt oss her hjemme.
Ja, så klart i tillegg til hjelp i fra Universet som sparket meg rett ut i stupet. Jeg hoppet, først føltes det som med bind foran øyene, og fritt fall. Nå 5 måneder etter føler jeg meg mer selvsikker, selvom jeg er stadig innom min usikkerhet. I tillegg driver fortsatt og lærer meg disse blogger kodene å knekke.
Hvor var jeg hen nå egentlig…
hmm ja tilgivelse var det ja. Å tilgi seg selv, elske seg selv, skape Gudinnen eller Guden i seg selv. Høres så delikat ut. Men hvordan? For meg har det funket å erkjenne rett og slett det jeg føler og tenker. Men ikke sitte i det alt for lenge. Selvom ja jeg har vært der hvor jeg har sittet alt for lenge i en følelse og tanke, og latt den spise det beste av meg.
Men det var da jeg lærte meg nettopp hvor viktig det var med balanse og hvor viktig det er med å gi slipp. Altså som sagt tidligere, har jeg tro på en gir ikke slipp på en situasjon eller person, før en har lært det en trenger å lære, eller oppleve. Både godt og vondt.
For meg har det hvert fall vært slik. Jeg er takknemlig for begge deler jeg. Ellers hadde jeg ikke vært den jeg er i dag tenker jeg da. Men nå kjenner jeg at jeg er ganske så klar for andre eventyr. Nye historier om hvordan jeg har reist meg gang etter gang med hjerte i behold.
Jeg ønsker å fortsette med å vite at det finnes noe mye større enn alt annet der, at vår eksistens er veldig viktig for sammfunnet og verden basis akkurat nå. Alt som skjer nå er hellig grunn til det.
Jeg har ønsket om de tingene jeg kjenner og føler er riktig og det som er ment for meg finner sin vei til meg. Kommer til meg i riktig tid.
Det er viktig å følge kroppen sin der den kjennes seg trygg og hjemme. Gjøre de tingene som føles riktig for en selv, selvom kanskje det ikke gir mening for andre. Det er du som skal leve i ditt liv, det er ikke andre. Det er hvert fall viktig å høre på sitt eget hjerte og kropp. Enn å høre på hva andre mener hva som er riktig for deg.
Det å være tro mot seg selv, og det en står for. Det er hvert fall vært viktig for meg.
Selvom for å være helt ærlige så er mine nerver kanskje litt mer tynnslite enn andre sine, men det skulle nå bare mangle etter alt jeg har opplevd og likevel ønsker å ha tro på Håp og Kjærlighet. Men jeg er da healer, det er vist mening med vi skal studere darkness.
I tillegg å være usikker i sitt gode skinn noen ganger, men likevel være sin egen coach og cheerleader. Å klappe seg selv på skulderen for all mestrimgfølelse.
Jeg hadde likevel ikke kommet så langt om det hadde ikke vært for dere familien, nære, kjære og bekjente og alle dere tilhengere, alle de heia rop og dere som har troa på meg, alle dere nye som finner veien til bloggen.
Jeg er så takknemlig for hvert enkelt av dere.
Det å ha tillit og støtte i fra så mange, jeg er humble kjenner jeg.
Jeg er så takknemlig for alle de sjelskontrakene som har vært og sjelsmøtene jeg har hatt til nå, jeg gleder meg til resten. Jeg tenker jeg har bestemt meg alt hvem jeg ønsker å ha med meg videre, Selvom jeg driver og lærer meg å bli mer selvsikker, så har jeg mine stunder enda der annet viser.
Vi er alle mennesker, vi er alle hverandre sine lærere og elever. Det er ingen som er overfor noen. Vi er alle En og trenger hverandre.
Vi er alle søstre og brødere om vi bare lytter til vårt hjerte. Lytter til vårt indre. Der vi finner svarene vi trenger.
Siste råd for denne helgen.
Tilgi situasjoner som gnager deg. Bare takk for alt den har lært deg og send den bort med lys og kjærlighet.
Etter Alt jeg har vært gjennom i livet til nå, så tror jeg ikke at det er liksom nå reisen stopper. Hvor enn det fører meg aner jeg ingenting om. Jeg kunne ikke engang forestille meg dette for 4 måneder siden.
Jeg er evig takknemlig for dere finnes, hver enkelt av dere som leser. Alle de sidevisninger som har vært, jeg er humble rett og slett og med nesten 3000 ord. Så jeg er ikke så speechless haha.. 😉
Tusen takk for du finnes!
