Jeg må være så ærlig å si at jeg hadde utviklet en blindsone. I en god stund kjente jeg på en økende motreaksjon hver gang regnbueflagget dukket opp. Det provoserte meg å se hvordan et symbol ble dratt inn i vår tids høylytte, nesten bortskjemte skyttergravskriger, der voksne bruker farger til politisk revirmarkering og ideologiske drakamper. Jeg valgte å ta avstand. Jeg tenkte at flagget hadde mistet sin verdi og blitt redusert til ren politikk.
Så satt jeg på forelesning for et par måneder siden.
Som psykologistudent ble jeg tvunget til å se bakover, inn i de mørkeste kapitlene av vår egen medisin- og psykiatrihistorie. Og det ble et brutalt møte med en virkelighet som rystet meg i grunnvollene.
Gjennom historien har ikke dette handlet om “debatter” eller “meninger” i en foreldregruppe. Det har handlet om ren og skjær overlevelse. Vi snakker om en tid, som i det store bildet er skremmende nære vår egen, der mennesker som brøt med normene for kjønn og seksualitet ble sperret inne på asyler. De ble diagnostisert som syke, utsatt for tvangskastrering, elektrosjokk og lobotomi. Vitenskapen og psykiatrien, som skulle lindre menneskelig smerte, ble i stedet brukt som et verktøy for å bryte ned menneskeverdet og umerkelig viske ut de som var annerledes. Kampen for å fjerne diagnosene og avkriminalisere kjærligheten var ingen politisk luksus; det var en desperat kamp for i det hele tatt å få lov til å eksistere med ryggen rak.
Da jeg satt der og tok innover meg disse lidelsene, innså jeg hvor privilegert og nesten historieløs min egen motreaksjon hadde vært. Vi som lever i dag har arvet en frihet som er betalt med generasjoner av traumer. Og når vi i dag reduserer dette symbolet til en overfladisk krangel om prinsipper, tar vi den friheten grovt forgjeves.
Kunnskapen endret blikket mitt. Jeg ser fortsatt at dagens debatt er preget av politisk misbruk, og jeg mener fremdeles barna våre må beskyttes mot å bli brikker i voksnes ideologiske spill. De trenger rom til å bare være barn. Men jeg kan ikke lenger se på flagget uten å også se den tunge, sårbare historien det bærer på. Det handler om de som overlevde systemets overgrep, og de som fortsatt kjemper for reell, fundamental rettferdighet. Det å se på flagget som tegn til mangfold er for meg blitt nok engang virkelig.
Kanskje på tide heller å ta tilbake det opprinnelig mening med flagget, enn å utvikle den til noe politisk!
Når vi graver oss ned i ytre symboler, glemmer vi det som foregår på innsiden. Bak enhver identitetskrise og ethvert ungt menneske som føler seg feilplassert i verden, ligger det en enorm psykisk belastning. Nettopp derfor har denne faglige reisen gjort meg enda tryggere på én ting: Jeg ser fram til den dagen vi løfter blikket forbi de politiske merkelappene, og der flagg for mental helse blir en like naturlig og selvsagt del av skolehverdagen. For uansett hvem man er, eller hvem man prøver å finne ut at man er, så er det den indre tryggheten og den psykiske helsen som avgjør om man klarer å stå oppreist i livet.
