Jeg har vært i denne Elske seg selv reisen i snart 8 år. Det er vært humper og dumper. Men kjenner først nå i år at alt jeg har gjort tidligere begynner å ta form.
Siste tiden har det vært mye hjerte åpning prosess som jeg skrev om tidligere.
Jeg har latt prosessen være som det er, å være i flyt med det enn å kjempe mot og svømme mot strømmen som jeg har gjort tidligere.
Merker at sårbarheten min som jeg har beskyttet så godt jeg kunne tidligere, ved å lukke mitt hjerte og bare holde en passelig avstand med nære og kjære har rast i sammen. Det kjennes en salig lettelse å bare la hjerte være åpen. Heller la tårene komme og rense mine øyeepler.
Jeg kjenner at jeg blir mer komfortabel med meg selv og kommer meg nærmere meg selv og andre, mer glad har jeg også blitt i å ta vare på meg selv og hvor mye mer jeg har å gi rundt meg nå enn tidligere. Føles mer ekte og harmonisk enn det som var før altså da det føltes som “forventninger”
Det har vært en tøff prosess det må jeg ærlig innrømme, men hverdag er heldigvis ikke like.
En trenger å ha hjerte åpent når det kommer til kjærlighet. Nå prater jeg ikke om kjæresteforhold. Men generelt kjærlighet til seg selv og alt og alle.
Det er trossalt ny tid som er på vei, tid for kjærlighet. Denne tidsepoken som begynner er for vi skal ha mer kontakt med vårt hjerte. Det som føles riktig for vårt hjerte. Betyr ikke at vi kommer til å gjør alt rett og riktig, og aldri gjøre noe feil.
Vi er jo fortsatt mennesker med våres feil og mangler. Men det betyr at empati vokser. En begynner å bli mer bevist på seg selv og hva en sender ut av energi.
Mennesker asså, selv etter snart 40 år i denne verden så blir jeg stadig overrasket over hvor lite sårbarhet og kjærlighet blir satt pris på blant mennesker, hvert fall her i Norge. Da jeg var i India i fjor, traff vi mennesker fra hele verden i Green Lion huset. Hvor mye forskjell det var blant de nordiske og ellers resten av verden. Hvor forskjellige syn det var på sårbarhet og kjærlighet. Hva forskjellige tenkte rundt om det. Kulturforskjell kan en kanskje kalle det, eller kultur-skadet..
Det er egentlig en av grunn til jeg har lyst å bo en stund i utlandet. Det å kunne nettopp være blant mennesker som har annet syn på sårbarhet og kjærlighet.
Kjenner Nepal kallet roper enda høyere for hverdag som går. Selvom det er alltid godt å reise hjem til Norge etter en har vært på reise. Denne gangen har jeg egentlig bare lyst å benytte meg av at jenta mi er så pass liten at hun kan være med uten å gå glipp av så mye skole. Dette må jo være beste skole som er. Med tanke på å se verden og gjøre en stor forskjell der ute. Så jeg har lyst å være lengre borte denne gangen. Men vi får se. Jeg tenkte det samme sist også, men etter 3 uker så var jeg veldig klar for å reise tilbake hjem til Norge.. Så vi får se.
Når først hjerte mitt driver og åpner seg skikkelig, kjærligheten som driver og vokser i meg. Og når jeg først har sånn personligheten at jeg ønsker å dele av alt som er alltid.
Så jeg ønsker å dele det med meg dit.
Jeg kan jo alltid sende kjærlighet her i fra dit. En trenger jo ikke dra noen plass med å sende kjærlighet.
Men da går jeg glipp av minner for livet, sjels møter og alt som følger med.
I mellom tiden lar jeg denne prosessen være som det er, la tårene renne. Dele kjærlighet rundt meg og la ting flyte som det er, enn å presse fram resultater.
Jeg får sende kjærligheten til Jorden vår. Og når jeg først snakker om Jorden vår, Moder Jorden, Moder skipet.
Jeg fikk en deilig åpenbaring for ca 2 år siden. Får samme gåsehud nå, som da jeg fikk den gangen da visjonen dukken opp. Jorden vår dere, det er Guden vår. Det er hun som gir liv og tar liv. Det er hun som er SKAPEREN vår. Det er henne vi skal ta vare på og sende kjærlighet til. Hun trenger kjærlighet NÅ, mer enn noen gang tidligere..
Vi har behandlet Moder Jorden vår, henne som om vi har en PLAN B å bo i. Mennesker asså, vi kan være så utakknemlig til tider. Som oftes er det stakkars mødre det går ut over. Vi har den leie tendensen til å ta kjærligheten til mødre for gitt. Så vi behandler Moder Jorden vår som om vi har annen mor som skal ta vare på oss når hun blir borte engang. Rister oppgitt på hodet.
Samtidig må jeg si, jeg har alltid følt det er ikke alle i denne generasjonen jeg prater til når jeg har åpenbaringer. Jeg har blitt ganske så tykkhudet når jeg blir gjort om til latter. Jeg må egentlig holde min latter tilbake når jeg ser hvordan folk tar seg sammen når dem ser min reaksjon. Så jeg er svært så takknemlig for jeg har ansikt med haug av forskjellige ansiktsutrykk og øyner som sier mer tusen ord..
Kjærlighet vinner ALLTID uansett! Så jeg får bare ha tillit til denne prosessen, selvom jeg ikke ser nå hva som skjer framover. Og hva som er mening med alt som er akkurat nå..