Keiseren har ikke klær på: Hvorfor henger psykologifaget igjen i fortiden?
Tenk deg at du går til legen med et alvorlig kutt eller en indre skade. Legen ser på deg, drar frem en historisk lærebok fra 1800-tallet og foreslår å operere uten bedøvelse, eller kanskje prøve en metode basert på en for lengst avslørt kvakksalvers personlige vrangforestillinger. Du hadde løpt ut av rommet. Det ville blitt sett på som absurd, uetisk og fullstendig utdatert.
Hvorfor er det da slik at vi i psykologifaget – en vitenskap som skal forstå det levende, moderne mennesket – tvinges til å sitte i forelesningssalen og pugge teoriene til menn som for lengst burde vært henvist til historiebøkene?
Når fortiden blir en hemsko
Denne uke satt jeg i en forelesning der vi nok en gang ble servert Sigmund Freud. Ikke som en historisk parentes om en tid da psykoanalysen ble født, men som en foreleser som ukritisk og høytidelig trakk fram hans teorier som om de fremdeles hadde nøkkelen til sinnet vårt.
Jeg kjente at det kokte innvendig. Hvordan er det mulig? En mann som var så unormalt fiksert på barns seksualitet i en ellers dypt viktoriansk og tabubelagt tid, og som selv var tungt preget av et massivt kokainmisbruk som farget store deler av hans “innsikter”, blir fremdeles holdt fram som en bauta.
Da jeg rakte opp hånda, stilte jeg det åpenbare spørsmålet: Hvorfor kaster vi bort dyrebar tid på en kokainavhengig mann med så mørke og problematiske teorier? Jeg sa rett ut at jeg har null tillit til hans verk, og at vi heller burde løfte frem kvinnelige perspektiver fra nyere tid som passer det moderne samfunnet. Foreleseren tok det rett i fleisen, lagde en grimase og gikk videre.
Ingen faglig argumentasjon. Ingen etisk refleksjon. Bare en illustrasjon på hvor uforberedt akademia er når de klassiske dogmene faktisk blir utfordret i plenum.
Id, ego og spøkelsene fra en svunnen tid
Det blir ikke mindre absurd når vi tvinges til å lære om id, ego og superego som om de skulle være den absolutte fasiten for hvem vi er. Vi proppes full av begreper som ikke speiler vår nyere tid, og som moderne psykologi for lengst har tatt avstand fra eller beveget seg langt vekk fra. Likevel holdes vi fast i Freud sine absurde konstruksjoner – begreper som ikke gir oss noe reelt verktøy for å forstå det moderne mennesket, men som bare resirkulerer det gamle tankegodset.
Sykeliggjøring fra barnelivet av
Dette handler om mer enn bare gamle døde menn. Det handler om hvilket menneskesyn vi oppdras til å godta.
Når psykologien klamrer seg til fortiden, forblir den også fiksert på individets indre feil og mangler. Vi ser det overalt: Barn som reagerer med naturlig sorg, frykt eller taushet etter et traume – som å miste et kjæledyr – blir umiddelbart møtt med diagnoser og medisinering fremfor trygghet, tid og tålmodighet. Vi har skapt et samfunn der vi sykeliggjør normale reaksjoner på unormale belastninger.
Når barn og unge lærer seg å si «jeg er selektivt mutt» før dem har startet i barnehagen, eller «jeg har en angstlidelse» før de knapt har rukket å lære å stave ordet, har vi feilet. Vi fratar dem deres menneskelighet og lærer dem at de er født med en feilkobling. Imens slipper omgivelsene, skolen og samfunnspresset unna. Miljøet friskmeldes, mens barnet gjøres til pasient.
Dobbeltheten i akademia
Hvis noen hadde forsøkt å legge frem Freud-lignende teorier om barn, kombinert med en livsstil preget av åpenbart tungt stoffmisbruk og dypt tvilsomme grenser, i dagens offentlighet, ville det blitt et øyeblikkelig oppgjør. Han hadde blitt kansellert tvert, stengt ute fra ethvert seriøst fagmiljø, og ingen ville rørt verkene hans med en ildtang. At historiske bautaer likevel får lov til å bli stående på pidestallen sin bare fordi det er «lenge siden», er en massiv dobbelstandard.
Moderne psykologi vet så mye bedre i dag. Vi vet om det autonome nervesystemet, om relasjonell trygghet, om hvordan traumer setter seg i kroppen, og om hvordan systemet rundt oss former oss. Likevel velger akademia å dra oss baklengs inn i fremtiden ved å dyrke et mannsdominert, stivnet rammeverk fra en svunnen tid.
Hva slags fotspor lærer vi den oppvåkende generasjonen å trå i?
Hva lærer vi egentlig den neste generasjonen når vi tviholder og lager en rød løper for slike personligheter? Når vi ikke engang vet hvor mange skjebner som sliter den dag i dag på grunn av hans verk, og dermed skaper enda flere som kanskje vil gå i hans fotspor, bare fordi vi hyller et verk med en så dypt umoralsk bakgrunn?
Hvis psykologien skal ha livets rett som en helhetlig og troverdig vitenskap i 2026, må vi tørre å kaste det som ikke fungerer på historiens skraphaug. Vi må slutte å hylle mørke historiske figurer som har skapt generasjoner med skam og feilaktige forestillinger.
Det er på tide å stå oppreist med ryggen rak, riste av seg de gamle dogmene og kreve en psykologi som ser hele mennesket – uten filter, uten medisinering av naturlig smerte, og uten gamle menns spøkelse slik hengende over pulten.