Er elbilen egentlig et fremskritt – eller har vi bare byttet ut én avhengighet med en annen?
Vi blir fortalt at fremtiden er elektrisk. At hvis vi bare bytter ut bensin- og dieselbilene våre med glatte, lydløse elbiler fulle av skjermer og apper, så redder vi planeten. Men hvis vi løfter blikket litt og tør å tenke utenfor den boksen politikerne har plassert oss i: Går vi egentlig fremover, eller blir vi bare lurt til å gå i den samme gamle fella – i en ny og grønnere innpakning?
Jeg må ærlig innrømme at jeg har følt på en sterk motstand mot denne elbilbølgen. Det handler ikke om å være gammeldags eller teknologifiendtlig. Det handler om en dyp skepsis til hvordan vi som samfunn løser problemer på.
For hva er det vi egentlig gjør akkurat nå? Det føles ikke som om vi skaper ekte frihet. Det føles som om vi utnytter én ressurs for å erstatte en annen, og tvinger det over hodet på alle sammen.
Å flytte problemet fra et rør til et annet
Før pumpet vi opp olje og gass. Jeg har aldri vært noen tilhenger av det heller – jeg tenker ofte at oljen er jordens eget drivstoff, en substans planeten vår kanskje trenger i dypet sitt for å holde seg i balanse, og som vi grådig pumper ut.
Men løsningen vår kan da ikke være å starte en ny, aggressiv rovdrift på andre siden av kloden? For å lage de enorme batteriene til elbilene, graver vi nå opp litium, kobolt og nikkel i gigantiske, forurensende dagbrudd. Vi vasker hendene våre her i nord fordi bilene våre ikke har eksosrør, mens miljøbelastningen og de etiske problemene under produksjonen skyves over på land som har mindre enn oss.
Vi har ikke løst problemet med forbrukersamfunnet. Vi har bare flyttet det fra et eksosrør til en gruve.
Sårbarhet i stedet for frihet
En motor burde ideelt sett gi mennesket frihet. Før i tiden drømte man om motorer som kunne gå på det man hadde for hånden. Med elbilen gjør vi oss i stedet 100 % avhengige av én felles stikkontakt og et sårbart strømnett. Hva skjer under et langvarig strømbrudd i en ekstremvinter? Da sitter vi der med en ubrukelig datamaskin på fire hjul. Vi låser oss til et system hvor staten og energiselskapene har total kontroll over bevegelsesfriheten vår.
Hvorfor tenker vi ikke helhet?
Det mest frustrerende er at vi prøver å presse én universell løsning ned over hele verden. Men alle deler av jorden er forskjellige og velsignet med ulike ressurser!
Hvorfor kan vi ikke samarbeide i stedet for å tvinge alle inn i samme boks?
- Solceller på biltak er helt genialt i land rundt ekvator og i solbeltet hvor energien bader landskapet hver dag. Men i Norden, hvor vinteren er mørk, er det ulogisk.
- Her i nord har vi i stedet overflod av vann, vind og enorme skogressurser. Hvorfor satser vi ikke alt på hydrogen utvunnet av rent vann, eller avansert biodrivstoff laget av naturens eget avfall i et evig kretsløp?
Hvis verdenslederne hadde lagt bort grådigheten og kapitalismens krav om at vi hele tiden må kjøpe nye ting, kunne vi skapt et transportsystem basert på ekte respekt for jorden og lokale særpreg.
Neste gang du ser en skinnende ny elbil rulle forbi: Ikke bare se på den fine skjermen eller appen som styrer klimaanlegget. Løft blikket, tenk utenfor boksen, og spør deg selv: Er dette ekte bærekraft, eller har vi bare byttet ut én form for avhengighet med en annen?