Når panikken ropes ut som innsikt: En påminnelse om hva ekte healing krever
I en tid hvor mange søker svar, og enda flere søker å bli sett, har det vokst frem en trend: panikkanfall blir kalt “åndelig oppvåkning”, og intense indre kaos blir omtalt som innsikt.
Men som en som har kjent på panikk – virkelig kjent det i kroppen, systemet, sjelen – så vet jeg:
Det er ikke kontakt. Det er overlevelse.
Hva skjer egentlig i kroppen under panikkangst?
Panikkangst er ikke “oppvåkning” – det er aktivering av overlevelsessystemet. Det sympatiske nervesystemet overtar fullstendig. Kroppen tror det er fare på liv og død. Hjerterytmen stiger. Pusten blir overfladisk. Bevisstheten snevres inn. Tankene spinner. Vi får tunnelsyn. Dette er ikke tidspunktet vi mottar klar innsikt – det er øyeblikket vi prøver å overleve. Det er i dette øyeblikket som oftes vi tror vi kommer til å dø!
Fra et psykologisk perspektiv handler panikkanfall ofte om en undertrykt frykt eller uløst emosjonell smerte som bobler over. Det kan komme plutselig, uten logisk forklaring. Og i panikkens øyeblikk mister vi ofte evnen til selvrefleksjon og regulering – det motsatte av det som trengs for å være en trygg kanal for healing.
Healing krever regulering. Trygghet. Jordkontakt. Åpenhet. Ikke panikk.
Det betyr ikke at mennesker i panikk ikke kan finne noe verdifullt i ettertid – noen finner retning, noen tar viktige valg. Men det må komme etterpå. Når nervesystemet har roet seg. Når innsikten kommer med klarhet – ikke som en desperat flukt.
Spirituell kontakt skjer når vi er tilstede. Når vi har skapt nok ro rundt oss og inni oss til å faktisk kunne ta imot – uten å styre, ville, kjempe eller prestere.
Å bli kanal for noe større er ikke noe man bestemmer seg for.
Det er noe man får tilliten til å være.
Og den tilliten gis til de som har gått dypt nok i seg selv til å forstå hvor lite de egentlig vet.
De som erfarer at jo mer man åpner, jo mindre roper man.
De som vet at ekte healing krever stillhet, jordnærhet og et åpent, rent hjerte – ikke en tittel, ikke et merke på veggen, og i hvert fall ikke likes og algoritmer.
Jeg sier ikke dette for å kritisere noen.
Jeg sier det for å beskytte det hellige.
Healing er ikke underholdning.
Det er ikke branding.
Det er dypt arbeid – og det fortjener respekt.
Vi er alle både lærere og elever.
Vi har alle vår vei.
Men ingen av oss har fasiten.
Det som føles rett for meg, trenger ikke føles rett for deg. Og det er greit.
Men én ting vet jeg:
Ekte healere tar aldri æren for det de kanaliserer.
De bøyer hodet i takknemlighet og lar det passere gjennom dem – stille, ærlig, og med respekt for kraften de får bære.