Ironisk nok

De tingene en er ment for å lære bort, det er en av hardeste leksene en lærer selv. Hvert fall etter de erfaringene jeg har gjort meg.

Jeg tenker, prøver stadig å huske at det er større mening med alt. Det store bildet som gjelder. Alt annet er bare menneskelig drama. Som vi er så velsignet med og kan oppleve.

Prøve å huske puste meg gjennom det som er. Vi har alle hvert vårt historier…

Jeg føler empati har vokst noe enormt. Jeg kjenner det gjør godt å kjenne kontakten som har vokst fram.

Familien både blod og sjels Familien så klart. Jeg kjenner det gjør godt at vi alle setter sånn pris på hverandre være i livet. Godt å kjenne på Kjærligheten.

Jeg er takknemlig for alle dere der ute som finnes. Deler så mye av deres hjerter rundt dere. Skinner og deler gode energier.

Jeg kjenner jeg går stadig tilbake til bloggen min. Her jeg hører «hjemme». Jeg er sånn i rive av meg, rense meg opp, bytte skinn, gjenfødt på ny stadige.

Kjærlighet, å si det så mange ganger at en ikke har annet valg enn å tro på det selv tilslutt & våge å tro, føle, kjenne det i marg og ben på Kjærlighet helt selv mens en prøver å si det høyt til seg selv.

Kjærlighet, så enkelt men likevel så komplisert. Ikke selve Kjærligheten, nei nei den er bare ren når det er ekte, du kjenner det når hjerte ditt vokser.

Kjærlighet, SelvKjærlighet til å med først så klart..
Jeg er stolt av meg selv jeg. Jeg tenker det skal du også være. Hvor enn du har vært for en tid tilbake, hvor er du nå i dag?
Så klart, jeg håper du står der du står pga god karma!
Er det med makt og penger du har havnet der du er, da ber jeg om balanse skal finne sted.

Selv kjærlighet, lære seg å elske seg selv, si det høyt som en kan så klart. Det er ikke viktig på lyden av skriken i starten, bare en mener det en sier til seg selv. Ønsker seg selv godt. Kjenne på Kjærligheten en kjenner i seg selv. Så godt at det gjør vondt. Den var alltid vært der før.

Det er bare «Kjærligheten»tryggheten ble lært til å være så mye rart på veien, lærte seg koder som ikke tilhører hjemme i framtiden.

Det å kaste skam på generasjoner greier orker jeg ikke engang, men slikt er det bare. Det er godt å oppgradere neste generasjonen, at dem ikke sitter med skulderen helt opp til øra. Sitter med krum rygg og taster på tlf. Slik som jeg gjør nesten nå. Bare jeg har rettet ut ryggen. Dratt fram brystkassen. Prøver å puste, mens jeg er engasjert til å skrive ..

Så takk til deg som holder ut og deler ut og er god med deg selv og menneskene dine.