Det er så mye angst og uro i blant oss sensitive nå i denne retrograden av Mercury.. Jeg kjenner jeg har lyst å rømme vekk. Uten helt å skjønne selv hva som er greia.
Ikke rømme ut landet. Men bare i fra livet mitt akkurat nå. Ikke at det er gale heller. Jeg har hatt det MYE verre før. Men likevel så føles det ekstremt på en mild absurd ekstremt måte… Hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg er usikker selv hvordan jeg skal forklare det..
Men ja, jeg kjenner kanskje det er på tide å gi slipp. Kanskje kroppen min driver og forbereder seg på det. Gi slipp på ALT som er. Begynne helt på nytt..
Altså nå tenker jeg ikke på bokstavelig talt begynne helt på nytt med ALT. Men likevel ja på en måte. Altså begynne helt på nytt med seg selv!!!!
Altså begynne helt på nytt med meg selv. Mine vaner, mine uvaner egentlig. Mine rutiner. Nok engang ALT…
Struktur. studie, kropp, sjel. Hva jeg putter i meg selv av mat og tanker og menneskeenergier.
Jeg ønsker å dele min energi bare med mennesker som løfter meg opp. Som ser min verdi uansett hvordan formen min måtte være. Dem ser meg for det jeg og ikke det jeg gjør og kan gjøre for dem.
Inni mellom alt dette så ønsker jeg å møte på Kjærligheten da. Jeg kjenner jeg er klar til å møte Kjærligheten. Ikke at jeg vil ha en Mann hos meg nå. Nei langt der i fra…
Jeg vil bare møte ham. Så alt annet for komme når det kommer.
Men først av alt ønsker jeg å møte Kjærligheten. Jeg er så nysgjerrig på hvem denne Mannen er som skal komme hit og ta meg med mild myk tillitsfull, lojal storm.
Jeg kjenner meg ikke i balanse nå så jeg har ingen planer om å møte kjærligheten i dag eller imorgen. Men jeg vil og ønsker møte ham.
Jeg har til nå vært så streng med meg selv, jeg har ikke gitt noen ett lite hint engang. Jeg har blokkert aller fleste i fra Messenger til å med. Altså min private Facebook profil så klart. Ikke for jeg ikke ønsker å prate med folk..
Det er jeg ønsker ikke at noen skal vente på meg forgjeves.. for jeg er lojal og gir min energi kun til en Mann om gangen…
Jeg underholder ikke andre menn når jeg først lykkelig der jeg er…
Men når jeg er ikke lykkelig der jeg er. Så har jeg også funnet ut at selvom jeg ikke dukker opp hos mennesker helt uten videre. Så er det alltid grunn til jeg trenger å dra…
Jeg er litt sånn som Nanny McPhee på en måte. Bare at akkurat nå i kveld kjenner jeg, at jeg har glemt litt magien min…
Det er i slike stunder jeg savner en Mann rundt meg. En Mann altså en som kan minne meg på min Magi. Men duden har ikke eksistert i mitt liv, han som jeg har lengtet etter i alle mine voksne år..
Er jeg virkelig så kravstor at jeg ønsker meg en Mann som kan løfte meg opp like mye som jeg løfter ham opp? En som kan gi meg frihet til å være meg selv på all slags mulig måte, uten at han skal føle seg truet? Så sant jeg er god på å betrygge ham?
Jeg ønsker å bli betrygget selv..
Jeg føler jeg har landet i feil planet helt denne gangen. Jeg ble ikke sendt hit frivillig det er nå sikkert og vist..
men jeg tror nå den rette personen som er ment for meg vil dukke opp før eller siden.
Det er ikke synd på meg altså, det er mange FANTASTISKE mennesker der ute. Men jeg blir bare ikke lett tiltrukket…
Det er ingenting med deg å gjøre kjære deg, så jeg håper at du ikke føler deg avvist av meg. Det er ingen god følelse å ligge å tenke at du er ikke god nok.
Det har ingenting med deg å gjøre i hele tatt. Du er NYDELIG. Vakker. Fantastisk på din måte. Det er bare at våres vei ikke er mening med slik som Kjærlighets måte. Men som sjels søstre og brødre ….
Dette ble noe kvelds tanker i fra meg…
Tusen takk til deg som stakk innom her hos meg, jeg er så glad for du er i mitt liv. Takk for du finnes…
Azadeh Aslanzadeh Azari