Veien til enlightenment

enlightenment er fulltids jobb noen ganger, hvert fall hvis en skal fortsette med å være i sin fulle fem mens en puster!
Det er bra å ta avstand noen ganger, enn å la støy ta mer plass! Med støy mener jeg, alt av krav en setter til seg selv noen ganger.

Livsendring er livstid prosjekt det tar den tiden det tar...

Noen ganger føles som alt har stoppet opp, at en er helt på tur, livet en kjente til fra før blir bare borte. Noe en selv har vært med på å bidra med så klart. Her er det ikke rom for fornektelse og bedrag.
En blir bare noen ganger stående eller ned på kne, og se på alt falle i fra. Mens en blir liggende der noen ganger uten noe håp å holde fast ved.

Men så føles det også glede og lykke fra annen verden, en ny verden. Til å med fargene på naturen blir mer glansfult. Livet ser mer glansfult ut. Hjertet, selvom den har blitt knust, så føles den lett og gløder. Tillits erklæringer en får i fra dyr, og innsekter, føles som Kjærlighet og Håp i fra annen verden.

Og ikke minst menneskene en møter på, når en åpner seg opp!

Veien hit går ikke gjennom at du ser for deg lys og farger, men ellers har du bare lært deg noen gode grep om hvordan menneske hjernen fungerer! Noen tror også å eie haug av forskjellige spirituelle gjenstander vil gjøre en mer enlightenment, men det er hvert fall ikke tilfelle.

Det handler heller ikke å eie dyre klær og bli rik og bo i luksus hoteller.

Det hjelper heller ikke å fortelle seg selv gode ting annen hver uke for så tro at forandring skjer! Nei nei nei.. da har du nok misforstått endel! Det er fulltids jobb, noen ganger mer og noen ganger mindre!

Enlightenment er faktisk å dø, opp til flere ganger noen ganger. For så gi rom til sjelen til å våkne. Mye smerte i å dø mens du fortsatt puster! Det er da en gir rom til Kjærlighet til å vokse. Når en gir seg selv tillatse til å føle på smerter, til å kjenne på hvordan det er å havne helt utenfor alt som er.

Det å kjenne på sin svake punkter. Det å erkjenne for seg selv sine svakheter. En finner også ut på veien, det er ikke alle som fortjener å vite om dine svakheter. Selvom en kaller dem familie eller har barn med dem. 


Når alt føles som illusjon det er da skift skjer. Da er da en først våkner, for så går veien videre. Noen ganger føles det som en er på villspor. Eller har ramlet ut av sporet.
Det er som alt annet endel fram og tilbake, før en finner sin vei. for så går livet opp og ned som alt annet..

Men det å ha tillit til at prosessen tar den tiden det tar, alt er slik som det skal være for en skal komme dit der det er mening for en å være!

En lærer å bli humle, og takknemlig! Men så lærer en også på veien at ego er ikke vond ting, vi trenger vårt ego i dette samfunn. Bare omprogramere hjernen vår for å kunne overleve på annen måte.

Å være for humble kan få noen til å tro at dem kan spise deg opp levende! Men nei da du.. en blir tross alt mye smartere også på veien til å kjenne igjen sin publikum!

Noen ganger blir en vist sin visjon, noen ganger tar det lenger tid å stole på seg selv til å tro på seg selv. Men en kjenner det i magen, når ting føles rett eller galt.

Uansett hvor enn enlightenment en måtte være, så tar en valg ut i fra der en er i bevissheten der og da! Ingen er perfekt!

Det er min visjon å drive med selvutvikling! At jeg er født med gaver er bare pluss for det gir meg faktisk mulighet til å være tilstede mer, sanse mer, forstå mer, føle mer og ikke minst se og høre ting som ikke blir sagt med ord..

Vi trenger alle medmennesker eller noe her som gir oss glede og håp. Ingen av oss er så sterk, klok, smart, lykkelig eller what so ever at vi ikke trenger noe her til å gi oss håp.

“Jeg har hørt beskjeder forresten i fra mine soul brothers og soul sisters der ute. Så takk til dere som måtte kjenne dere igjen. Humble at så store personligheter der tenker på meg forresten”

Det å legge merke til hva en brenner for, for så holde seg til det! Så klart vi kan brenne for så mye, alt mulig rart. Ingen begrensing på hva du måtte trenger å brenne for. Jeg har haug av ting jeg brenner for!

Det å gi seg selv rom til å være menneske i utvikling hverdag som går, rett og slett senke krav til seg selv. Jeg tenker alt begynner med en selv.

Når en senker krav til hvor mye mer en kan være. Så tenker jeg det er lettere også å akseptere andre for det dem er og gjør. Samtidig, vi kan ikke tåle alt, men det lærer en på veien!

Altså vårt Ego, eller vår overlevelsemekanisme, kan være så utdatert at det gir ikke noe mening, så har en valget da om å oppdatere harddisken sin eller forbli i den tilstanden en har funnet trygghet i!

En har virkelig kontrollen over sine tanker, når verste stormen har lagt seg så klart! Altså jeg sier ikke at en skal sette lokk på alt. Leke struts og bare smile hele dagen og si alt er bare bra!

Nei nei nei.. tro meg jeg har følt, kjent og havnet så mangt ganger på kne og noen ganger helt ned på bakken. Jeg har latt meg føle, lat meg bli så lenge jeg kunne bli på bakken, uten å klare å sette meg selv opp på flere timer!

Dessuten går alt i sirkel, en går alltid tilbake noen ganger for så bli healet igjen, selvom en tror en er helt ferdig med situasjonen. Det er helt normalt. Vi er alle mennesker.
Vi trenger den tiden vi trenger til å komme oss videre.

Men selv klart vi har vel alle også opplevd mennesker som ikke er ute etter forandring, men er bare ute etter din energi. Så en trenger også å lære seg forskjell på dette!

En kan ikke tvinge noen til forandring! Forandring trenger å skje innenfra, uansett hvor mye en måtte elske en person, eller ønske dem godt. Forandring vil aldri oppstå der noen ikke ser problem med sin adferd!

En trenger alltid å ta ansvar for seg selv. Til syvende sist så har en alltid ansvar for seg selv.
Vi har ansvar for barna våres fram til dem er 18 år. Selvom vi har ansvar for dem hele livet på en annen måte. Men likevel dem er egne individer. Vi kan ikke stå ansvarlig for deres valg. Akkurat som ingen andre enn oss selv, kan stå ansvarlig for valgene vi tar!

Det å svelge en tørr kamel og ta ansvar kan også være vond prosess for noen. Det å la masker falle av, kan virke skremmende for noen. Men jeg tenker kunnskap har makt! Det er bedre å sette seg inn i ting, enn å være arrogant og blånekte på alt som er nytt for deg! 
(Det er å være langt opp i halsen i en 3D verden)

Veien videre, og endring blir ikke til om en skal tviholde på gamle utdaterte programering en har tillært seg.


Det finnes alltid noen der som kanskje tror dem vet best om hvordan du skal leve ditt liv, gi deg noen gode råd. Men er du som meg som hører mest på deg selv og ønsker å gjøre ting ut i fra dine greier? Da anbefaler jeg deg en Coach.

Jeg tenker det er nydelig verktøy å bruke om du er usikker på veien din videre. Jeg brukte selv Coach til å finne ut av min visjon. Du kan alltid booke time hos meg, hvis du ønsker det også!

Veien videre handler også om å finne ut av en er verdifull, like verdigfull som ALLE andre. At vi er alle er en og samme. Vi alle trenger en hjelpende hånd på veien. 

Veien videre er opp og ned, akkurat som livet er. En blir ikke helligvesen pluteselig og bli imunn mot alt som er. Nei langt der i fra. En trenger fortsatt bakkekontakt inni mellom.

Det å huske at din livsreise er ment for deg, og min ment for meg. Ingen av oss har rett til å dømme hverandre. Men samtidig likevel kan vi riste på hodet av hverandre. Uten at vi trenger å gjøre så stort nummer ut av valgene noen tar. Så klart så lenge valgene ikke forårsaker skade for andre.
Det er noe annet.

En lærer tross alt å ta bedre vare på seg selv og andre. Ta valg ut i fra hjertet, dermed ikke drive å skade folk på veien..
Det betyr likevel ikke at en ikke sier i fra. Det er også noe helt annet! Å si fra hvis en opplever urett er viktig også til tider. Selvom en velger stort sett å snu ryggen å gå annen vei..

En lærer også kjærlighet betyr alt, alt annet betyr å drepe seg selv sakte men sikkert..
Og javisst en lærer også å si Fuck you oftere. 😉 Men aller viktgiste en lærer at ingen er perfekt. Vi gjør alle så godt vi kan ut i fra der vi er. Ingen dør heller av å si unnskyld..

Selvom veien til tider kan føles som en står naken, alene og uten noe fotfeste. Så vil alt bli bedre. Ha tillit til prosessen og kast ikke bort din tid på dømme og tom prat, tilgi heller mye, vær mer takknemlig, lykkelig og glad med deg og ditt, er mye bedre enn å drive seg selv til vanvidd for andre.

Gevinsten er: Du vet at du er sterk, du finner kjærlighet og håp i deg selv. Selvom du faller, så reiser du deg nok engang opp igjen. Og du forstår mer og deler lettere kjærlighet rundt deg. Du betrygger og viser mer tillit til mennesker og livet.

Til neste gang, husk du er verdifull, uansett hvor enn du er i ditt liv så er du viktig brikke for mange her i denne verden.

Lag deg selv en deilig minnerik dag du vakre sjel og tusen takk for du er innom og leser her. Om du setter pris på mine blogginnlegg så blir jeg kjempe glad om du deler siden min med andre..