Først og fremst vil jeg stå fram og si, det er ikke så at noen har fortalt meg med ord at jeg bør skamme meg over min kropp. Men følelsen jeg har kjent på.
Det andre er at jeg klandrer ingen. Dette er min historie. Det er ut i fra hvordan jeg opplevde det.
Jeg elsker hele familien min. Dem er min trygge base. Dem er min ALT. Vi har alltid hverandre sin rygg og vi er svært så knyttet som familie. Og det er nå ikke rart heller siden vi har bare hverandre her i Norge. Og vært gjennom mye sammen på godt og vondt.
Men når alt dette er sagt..
Jeg ble lært til å se på kroppen min som noe jeg skal late som ikke eksisterer, igjen jeg står ikke her med pekefingeren min og peke på noen, for mennesker gjør ting som dem tror det er eneste riktige, alle prøver bare å gjøre sitt beste. Mennesker utvikler seg heldigvis stadig, og jeg er takknemlig for vi har utviklet oss mer.
Det handler også om kulturell arv og forskjeller, for meg er jeg kjempe takknemlig og glad for jeg bryter denne arven slik det ikke blir sendt videre til mine barn og deres igjen..
Kanskje første og andre generasjon av oss som ikke er født i Norge, som vil kjenne seg mest igjen i dette, jeg vet ikke.
Det er noe med det også ikke være helt norsk og komme til frie Norge, der nesten alt er lov bare en husker “janteloven” så klart.
Jeg ble lært at kroppen min skal jeg helst late som ikke eksiterer i hele tatt. At jeg BØR hvert fall ALDRI ta på kroppen min. Da blir det drama, da vil jeg sitte igjen med skam følelse av jeg har gjort noe veldig galt.
Hva gjorde dette med meg da som person? Hvordan påvirket det min utvikling når jeg følte at kroppen min er noe jeg bør SKAMME meg over!
Jeg skal ikke ta på kroppen min.
Jeg skal ikke bli kjent med den.
Jeg tok avstand fra min kropp og gjorde kroppen min til “det der”
Akkurat som kroppen min ikke var endel av meg.
Jeg fikk ikke utforsket kroppen min før jeg ble godt voksen. Og enda har jeg ikke helt blitt kjent med meg selv.
Dette har vært veldig tøft for meg å stå fram på denne måten. Denne blogg innlegget har jeg brukt lang tid å tenke på før jeg bestemte meg å eie historien min, eie alle historiene mine. Selvom det kommer til å ta litt tid for å skrive mine historier. Det er tungt å ta fram minner og dele dem offtentlig og eie historien sin, og forhåpligvis hjelpe noen der som kjenner seg igjen i disse historiene.
Jeg ser på dette som selvutvikling, rett og slett kjærlighet til meg selv å være så pass ærlig med meg selv og skrive om dette. Men likevel veldig tungt å stå fram på denne måten bare så det er sagt.
Jeg husker min første opplevelse på da jeg skjønte at kroppen min skal jeg ikke utforske.
Jeg var vel rundt 3-4 år kanskje. Vi bodde da fortsatt i Iran. Jeg hadde nettopp oppdaget onanering som er veldig normalt for barn sånn egentlig.
En morgen, la jeg meg på magen under dyna mi så klart og koste meg, min mor oppdaget meg vist og besvimte av.
Moren min ble sendt på sykehus, det ble skikkelig drama, hele familien ble omtrent splittet den morgen. Jeg humrer litt når jeg tenker tilbake.
Jeg husker ut på kvelden, var jeg hjemme og lekte med dukkene mine, badet dem faktisk i en sånn badebalje. Husker faren min kom da bort til meg og spurte hva jeg gjorde på morgen den dagen, jeg husker jeg ble helt stiv og sa bare “jeg sov”.
Jeg føler jeg står på utsiden nå og ser tilbake til stakkars lille jenta, lille meg sitte der med øyene litt sånn på tvers og munnen åpen. Jeg må humre av det nå da.
Uansett det var veldig tydelig signal på at det der var ikke helt greit, når det blir slik drama at mamma til å med blir innlagt på sykehus.
Etter det hver gang jeg har “kost” med meg selv, så følte jeg at jeg gjorde noe galt. Jeg husker at når jeg som barn/ungdom, ba om ett eller annet til Universet, så lovte jeg alltid at jeg skulle slutte å onanere for jeg trodde det var galt. Rister oppgitt på hodet av det nå da..
Ikke bare pga jeg følte kroppen min var skammelig, jeg har opplevd endel annet også (som for bli annet blogg innlegg) som gjorde at jeg vokste opp med å ikke ha respekt for kroppen min i hele tatt. Jeg driver og skaper mot i meg til å skrive om det minnene mine. De tingene jeg har vært gjennom som har gjort meg til meg.
Jeg brukte ungdomsårene på gutter, fest og moro.
Jeg brukte kroppen min som våpen, jeg sjarmete alt som krøyp nesten, jeg viste så mye hud jeg ville uansett årstid.
Jeg var vulgær, jeg brydde meg ikke stort om at jeg såret mennesker rundt meg og knuste hjerter der jeg gikk uten å tenke på hvem jeg såret.
Men samtidig snill og god som dagen lang og ble utnyttet til de grader av mange, men likevel jeg var så totalt ulik enn det jeg var i barneårene. Jeg har blitt fortalt at jeg var så uskyldig som barn, så naiv. Den naiv delen har familien tydeligvis ikke helt enig om jeg har kvittet meg med enda.
Men for min del har det aldri handlet om å være naiv. Det handler om jeg har tro på alle kan forandre seg og jeg har tro på det gode som bor i hvert enkelt menneske.
Ja i hele tatt, kort fortalt jeg gjorde stikk motsatt av alt jeg fikk beskjed om å ikke gjøre. For det meste observerte jeg og levde i min egen lille boble, noe forandrer seg da aldri heldigvis. Den biten der er jeg glad for at det har alltid eksistert i meg.
Husker engang da jeg var rundt 13 år og hadde endelig oppdaget at jeg hadde fine pupper. Jeg var veldig stolt da husker jeg, nesten ingen i klassen hadde da bryster og der kom jeg som ung kvinne og lang mørkt krøllet hår. Ja uansett jeg satt på senga mi og speil foran og tok på meg selv og hadde ganske så moro faktisk, og hørte på kassett faktisk, ja Prince sin sang Kiss. Hadde det ganske så fint helt til jeg hører rabalder på utsiden av døren. Det viste seg at tanteungen min som jeg elsker over alt her på denne jord, hadde smugtittet på meg gjennom nøkkelhullet og sladderet til moren min.
Jeg sitter her og små ler nå av å tenke tilbake. Det var veldig pinlig situasjon å komme seg inn. Og att på til få høre og kjenne at det der er IKKE BRA! Og dermed la fantasien sin løpe løpsk og tenke at jeg skal skamme meg og ikke bli kjent med meg selv, jeg kan ikke elske den jeg er.
Stakkars kroppen tenker jeg nå i ettertid.
Jeg er glad for ungdomstiden min varte ikke lenge. Jeg var heldigvis “fort” lei av sprell.. jeg begynte vel tidligere enn mange andre da. Så kanskje derfor jeg ble fort lei.
Og når først ungdomstiden var over, og da jeg ble endelig det magiske 18 år og selvklart viste MER om ALT om alt i verden. 😉 Ja det endte ikke helt etter planen da heller, sånne ego plan for å tilfredstille noe overflatisk.
Jeg lærte som 18/19 åring, at jeg ønsker at livet mitt skal handle om noe annet enn alt det som var. Men samtidig tenkte ikke noe stort egentlig, bare en rømningsvei, noe å rømme vekk i fra. Jeg ville bort fra alt og alle og ryktene som ble igjen.
Dessuten ønsket jeg å respektere meg selv mer. Jo eldre jeg blir jo mer respekt har jeg for meg selv.
Nå i dag er jeg veldig nøye med hvem jeg omgås med og hvem som får tildelt min energi og hvor lenge om gangen. Det er ikke alltid vi selv med vårt menneske hjerne forstår, hva som gjør at kroppen vår reagerer som det gjør i visse situasjoner.
Jeg tenker selvom min hjerne ikke alltid henger med og ønsker å ha logisk forklaring på alt, så kan jeg gå inn i mitt hjerte og følge kroppen min.
Her er det ingen prat om å bare ri på bølge av komfort zonen, selvom ja jeg har vært der også opp til flere ganger i livet. (Men igjen det for bli enda annen blogg innlegg)
Men heller følge kroppen der den kjenner seg hjemme. Ønske påføre meg selv det som kjennes godt, trygt, kjærlig, lettelse og glede.
Det som får meg til å føle at jeg lever på godt og vondt. Det som får meg til å utvikle meg som menneske. Jeg ønsker å oppleve maksimalt mens jeg først er her nå i denne verden, tenker jeg.
Tilbake til da, jeg prøvde til å med å gjøre det slutt på livet mitt, opp til flere ganger før jeg var 18 år. Men det var mest rop om hjelp. Det var ikke for jeg ønsket å dø. Det har aldri vært egentlig noe ønske om å dø. For jeg hadde heldigvis mye igjen å leve for.
Dessuten så har jeg fått denne styrken for å klare å stå på bena og dra meg selv og andre opp og fram.
Ikke å legge meg ned for å dø, ikke for gi opp, selvom jeg må ærlig innrømme å si at det har vært tider det har kjentes ekstra tungt å stå på bena igjen…
Nå er jeg 40 år og det er lenge siden jeg var ungdom. Selvom det føles som i går. Jeg kan fortsatt spole tilbake til følelsen av å være på dansegulvet å danse. Fantastisk deilig befriende følelse. Når “alt var lov” for en var ungdom..
Jeg driver hverdag og lærer meg selv å kjenne. Jeg lærer meg stadig nye programmeringer for å kunne trives bedre med meg selv og mine omgivelser. Dra opp min vibrasjon slik at jeg både er i harmoni med meg selv og andre. Og ikke minst når den tid kommer så tiltrekker jeg meg Riktig Kjærlighet.
Så hverdag gjør jeg små øvelser for å elske meg selv mer, jo mer jeg elsker meg. Jo mer kjærlighet jeg gir til meg selv, jo mer trygghet skaper jeg i meg selv, jo mer frihet skaper jeg for meg selv.
Jo mer lys og kjærlighet kan jeg skape igjen og gi videre. Når en link med gode følelser og kjærlighet skapes og deles. Det gode energien en er med å skape gjør enorm stor forskjell her i denne verden. (Men ja, dette får jeg skrive mer om i annen blogg innlegg heller)
Jeg har blitt nok engang bevist på å ta bedre vare på meg selv igjen, begynt nok engang å bevege mer på meg. Se livet med lysere øyner og med litt mer leken holdning. Flow har fått nytt mening i mitt liv for tiden. Det å flyte med..
For meg betyr det veldig å lytte til meg selv og lytte til følelsene mine, ha mer tillit til meg selv. Akseptere meg selv mer og mer for hverdag som går. Det går igjen på det blir lettere å akseptere andre slik som dem er.
Jeg trenger også å innrømme at jeg er min største kritikker, så jeg driver og jobber med å erstatte stemmen til kritikeren min, til samme rause og forståelsesfulle stemmen jeg har overfor andre.
Men må også nevne at jeg har mine gode og dårlige dager som alle andre. Det er ikke så “jeg er i konstant i Zen”. Da måtte jeg ha vært en munk og kanskje bodd i kloster, langt borte i fra alt og alle.. 😉
Til sist vil jeg si. Selvutvikling uansett hva det måtte være, er rett og slett å våge å være ærlig med seg selv. Det å se alt av sine sider, som kan være det tøffeste en gjør egentlig, tilgi seg selv, tilgi andre.
Å Svelge noen tørre harde kameler, riste av seg. Reise seg opp igjen. For så finne ut til sist at en er fri fra sitt eget fengsel, som en har alltid hatt ansvar selv for å gjøre noe med.
Det er aldri snakk om å være perfekt, eller bli perfekt. Ingen er perfekt heldigvis. Det er snakk om å akseptere seg selv og andre slik som vi er Alle sammen. Å være fri til å kunne gjøre feil og rette opp sine feil og være fri og raus nok til å kunne få lov å være menneske i utvikling.
Jeg er glad for jeg kan nå i dag være stolt over min kropp og vise den fram slik som det er. Selvom jeg som sagt enda driver og elske meg selv med alt av arr jeg har fått opp gjennom tidene. Likevel er jeg mye mer stolt over min kropp nå enn jeg har vært noen gang tidligere. Jeg tenker det er viktig å skape trygge barn som kan elske seg selv og sin kropp. Da slipper vi ha så mange “skada” voksne der ute..
Til sist ønsker jeg å si..
Selvkjærlighet er viktigste gaven en kan gi seg selv og andre.
