Hvem er jeg?

Er det bare jeg som stiller meg selv dette spørsmålet? Og mangt ganger har jeg gjort det i livet. Er det bare jeg?

Altså ikke hvem jeg er med de tittelene mine. Ei heller med de rollene jeg velger meg i løpet av det som måtte være. Men hvem er jeg utenom alt det. Hvem er jeg?

Utenom kjøtt og blod så klart.. ei bevisst menneske, som har alltid mulighet til å velge noe annet, bedre valg enn de tidligere valgene.
En tankende vandre kjøttstykke med empati, til å med til tider til dem som ikke fortjener det.
Hva mer er jeg?
Hva mer er du?

Ja sånn kan det gå også kan en bli sittende og reflektere over hvem en er. Hva en er egentlig utenom alle de rollene og tittelen sin.

Hva ønsker jeg å være framover? Hva min videre rolle framover?
Det å beholde seg selv, samtidig vokse og flyte med på veien..

Nå begynner det å bli alvor kjenner jeg, jeg trenger en manager/assistent eller sekretær snart, det er nå sikkert og vist.

Hvert fall hvis jeg skal selv fortsette med å melde meg selv på ting og tang i tillegg til alt annet. Så trenger jeg å dele meg opp i 5-10 deler..
Men det kan jeg ikke gjøre så..

Sjefen sjøl Nav Buskerud la meg til som venn på FB. Jeg lurer på jeg skal nevne dette når jeg drar på Nav neste uke. Kanskje jeg får bedre hjelp da. Tenkte faktisk å nevne at jeg trenger en sekretær. Det må jo vel gå an å få en eller annen hjelp til å komme igang.

Jeg nekter å tro at alle som starter sitt eget opplegg har blitt født med gullskje i rumpa. Eller det er vel det også, men det må da finnes noe som helst måte hjelp på å komme igang.

Uansett hva så kjenner jeg blandet følelse. Sånn jeg vet egentlig ingenting, enn jeg ønsker meg en raring som jeg kan være rar sammen med.. Både av venner og kjæreste.

Jeg trenger nye venner som jeg kan henge med, le med og ha det kjekt med uten at det trenger å bety at jeg ønsker noe seksuelt.

Bare rett fram ærlige venner som prater rett i fra leveren. Venner som aksepterer deg for den du er. Løfter deg opp når du trenger det.

Jeg har mange soul søstre og brødere. Det er jeg svært så takknemlig for. Jeg ønsker meg nye venner. Nye jeg kan leke med. Vær rar sammen med.

Men hvem er jeg uten de menneskene som betyr mest for meg?
Hvem er en da?
Uten de menneskene en Elsker?

Ja jeg har vært gjennom det også.. det er sterke følelser som går gjennom marg og sjel.. Men ja likevel.. hvem er en om en ikke kan dele gode ting med sine nærmeste?

Ja en loner rett og slett. Men ja en vokser veldig i seg selv. I sine følelser og seg selv. I hvem en er når en har vært mye alene. Det er nå sikkert og vist.

Det er helt annet selvsikkerthet en har i å bygge seg selv opp helt alene. Enn i samspill med andre. Det å isolere seg for så få annen kontakt med omverden. Annen kontakt med seg selv og omgivelsen.

Men det er spennende da, å mikse sammen pedagogikk og det åndelige..
Jeg tenker dem tilhører jo sammen. Det er jo det mest riktig. Enn religion, der er det fast bestemte regler som en skal følge uansett hva.

Men i pedagogikk og åndelighet så vokser det for hver gang mennesker vokser.. Altså det vokser med oss, det er alltid i bevegelse. Det er ting vi gjør som føles riktig i vårt sjel, føles riktig i våres hjerter.

Jeg tenker for min del er det mest riktig å ha “religion” som er i bevegelse med menneskene, enn å følge slavisk uten å egentlig skjønne selv at en har valg om å velge annet som føles mer riktig i hjerte.

Men ja uten religion og tro, hvem er du? Hvem er jeg?

Hva mer kan en bli? Hva mer kan en være? Hva ønsker du å være?

Hvem ønsker du å vandre med her i livet?

Du nydelige sjel, ta vare på dem du har kjær. Ta godt vare på deg selv.. Måtte alt du trenge dale ned til deg, Måtte du alltid føle deg elsket og måtte du alltid føle deg trygg til å ta sjanser..

Jeg er så takknemlig for nettopp du finnes <3