Begge deler er viktig, en trenger å velge og vrage mellom disse to, når en går gjennom livet gitt.
Altså Face sine shit og Fake sine shit. Noen ganger trenger en å lete litt lenge for å finne håp og glede i hverdagen sin. Vi alle går gjennom shit!
Noen ganger tar det faktisk sin tid å finne sin smil tilbake.
Slik som min kloke lege sier, livet er så. Noen steg fram, forså noe tilbake. For så fram igjen.
Men ja, en slik tung følelseregister har jeg ikke hatt på lang tid. Tenkte å bestille time hos legen og få sjekket jern og D-vitamin og slikt, ta en “EU godkjenning” på kroppen min rett og slett. Er du nøye med å sjekke slikt i mellom tiden?
Jeg er ikke det, det tar hundre år før jeg drar til legen, jeg går ikke dit om det ikke ikke alvorlig. Dermed tar legen min meg på alvor. Det er deilig.
Har nettopp hatt koselig stund med jenta mi, vi har laget middag sammen og spist med det fineste service og bestikk vi har i hus. Vi har drukket hjemmelaget saft. Vi har spilt på Alias. Spist til å med godteri på en helt vanlig tirsdag.
Det er nå sikkert, at livet mitt har blitt mer beriket for hvert barn jeg har fått. Selvom 6 åringer er pre-tenåringer. Men da vet jeg hva jeg har i vente. Lettest av dem alle var vel Loriel i den alderen. Hun har vært den som har vært lett med å ha gjøre.
Uskyldig lita Loriel, dem er nå uskyldig alle sammen. Men det er noe med Loriel. Det noe med dem alle sammen altså, ett eller annet. Men Loriel hvordan skal jeg forklare. Hun tenker alltid på alle andre, enn seg selv.
Hun vil alle vell, hun vil alle godt. Det finnes ingenting vondt i henne. Hun er smart og klok og vis, kunne lese og skrive i fra da hun var 2 år. Hun er noe for seg selv.
Gabriel er også herlig, jeg kunne lure dem alle, men han bare så på meg og sa tørt, mamma hvorfor er du lei deg? Gode herlige gutten min.
Isabel var også herlig. Fant ei jentunge som hadde gått seg vill på 17 mai. Ga seg ikke før vi gikk bort til henne og fikk tak i folkene hennes.
Jaja håper engang dem husker alt det gode jeg har gjort før jeg er borte i fra denne liv.
Det blir Spennede å se hva dem blir av dem alle tenker jeg. Så lenge dem er lykkelig og har det godt, så er det viktigste.
Det går i bølger gitt med meg, jeg er nummen. Det er ikke godt tegn, jeg har vært gjennom mye rart opp gjennom tiden. Til å ta slike tegn på alvor.
Jeg vet jo hva som er greia mi. Jeg ønsker ikke å fortelle det noe mer. Ingen har noe med det egentlig.
I mellom tiden vær grei med folk du treffer. Nå om høsten og vinteren er det hvert fall viktig, nå når vi går i hi og eneste som står på menyen er å overleve vinteren.
Ta vare <3
PS. Tusen takk til dere alle som har vist omsorg siste tiden. Det betyr mer enn dere kan tenke dere. ?????
Azadeh Aslanzadeh Azari