Jeg trenger å si først at dette har sittet langt inne å skrive om. Det er noe som jeg helst ikke har hatt lyst til å fokusere på. Selvom dem skal være der for å hjelpe oss brukere.
Jeg kan begynne i fra “begynnelsen”. I 2015 opplevde jeg noe så grusomt, noe som føltes som tatt ut i fra film. Altså min den gang samboer, far til min minste jente begå selvmord, med oss som vitne til det hele.
Da dette skjedde valgte jeg selv frivillig legge meg inn på DPS. Det var for mye for meg å takle. Hele livet mitt ble snudd opp og ned. Jeg klarte ikke å sove, spise, gå, puste ja alt egentlig. Jeg trengte å lære alt på nytt igjen.
Jeg brukte to år på å lære meg å slappe av igjen. Sette meg ned uten å kjenne kroppen stramme seg eller skjelve. Jeg brukte nesten 2,5 år på å kjenne på følelsen at jeg kjeder meg.
Jeg har gått med panikk angst og anfall, jeg har gått med flash back som har plaget meg i lang tid. Jeg har brukt alt jeg har av energi og tid til å komme meg på bena. Med tanke på jeg nektet rett og slett at den episoden skal påvirke meg. Jeg har vært sta og bestemt fra dag en da dette skjedde at dette skal jeg jobbe meg gjennom. At jeg skal få til å komme meg på bena igjen. Dette skal ikke påvirke min hverdag i livet mitt.
Men så blir en straffet da for å være sta i dette land. Straffet for at en smiler og er sterk og klarer å stå på bena igjen, føler jeg da. Ikke at jeg har vært noe attraktiv ute på arbeidsmarked med tanke på alle de senskadene jeg har trengt å jobbe med og hullrommet jeg har hatt på min CV.
Å få Nav til å hjelpe meg å komme tilbake til arbeidslivet har vært en kamp der dem har kommet med diffuse svar om mine rettigheter og hva jeg kan få hjelp til.
Jeg har siden 2017 prøvd å komme i dialog med NAV. Jeg ba om hjelp til å komme meg tilbake til arbeidslivet! Jeg har vært helt ærlig med dem om min situasjon. Hva jeg ønsket hjelp til. Men så for å bli møtt med respektløs behandling i retur!
Legen min har vært fantastisk og hjulpet meg gjennom hele prosessen. Han har sendt brev opp til flere ganger for å få dem til å skjønne alvor i min situasjon. Tross alt å være vitne til sin første ordentlig kjærlighet skyte av seg halve hodet med hagle er ikke noe en kan bare fort glemme. (Han var fullblods Norsk bare for å oppklare det) Men så har jeg opplevd at NAV ser på meg som en annen “utlending” ute etter å utnytte systemet.
Jeg satt på kontoret sammen med saksbehandleren. Der hun satt på andre siden av bordet og stolen høyt opp. Mens min stol var så lang ned som det går an å bli. Å bli møtt av ei som rynker på nesen sin og tar opp øyebryn når jeg snakker og forteller om min situasjon. Jeg fortalte denne saksbehandleren om min drøm, der jeg har ønske om å hjelpe kvinner som har vært i dysfunksjonell forhold, slik at dem kommer seg videre riktig i livet. For så sitter denne unge damen rundt begynnelsen av 20 årene og forteller meg. Det er ikke så at drømmer kan bli virkelig. Hva med satse på jobbe i matbutikk!
Jeg tenker dem trenger å gå på NLP/Coaching kurs for å lære seg hvordan dem trenger å behandle andre mennesker rett og slett.
Den der opp og ned holdning jeg opplevde da jeg satt på det kontoret var så traumatisk i seg selv. Var så nedvergende, jeg følte meg ingenting verd at jeg trengte å bestille time til min lege for å gråte ut. Jeg havnet rett i kjelleren og var der i flere uker. Jeg tenkte om ikke engang NAV ser min verd at jeg kan bli noe i denne verden. Hvem andre kan da se meg? Men ja jeg har gått vekk i fra den tanken nå heldigvis. Verken NAV eller noen har noe makt over min verd. Jeg vet selv hvor VERDIFULL JEG ER!
Siste forsøk på å bli hørt av NAV var i August i fjor. Jeg prøvde igjen å bli hørt og spurte da om dem kunne sende meg på ett eller annet som kunne hjelpe meg til å komme meg tilbake til arbeidslivet. Jeg studerte til å med OsloMet i den tid.
Men jeg ble ikke da hørt heller. Jeg fikk tilbud om å søke sosialhjelp tilslutt. Altså her har jeg jobbet hardt og vært super streng med meg selv for å klare å stå på bena igjen. Ønsker å komme tibake til arbeidslivet. For så høre fra min saksbehandler at jeg kan gå og søke på sosialstøtte for annet har dem ikke å tilby meg! Eh NEI TAKK! Det kommer jeg aldri til å gjøre. Her sitter jeg med eget hus og bil og har utdanning og haug av livserfaring. For så skal jeg bli sosialklient?
Jeg tolket det ditten at dette er spark i fra universet om å klare meg selv. For så opplyste jeg NAV da om min blogg og at jeg kommer til å skrive blogg innlegg om denne behandlingen dem har vist meg. Og nå skal dem plutselig sende meg til noe helt annet uten at jeg har søkt om det eller bedt om det engang.
Noe som igjen gjør at jeg ikke får mulighet til å drive med mine ting lengre, ikke får mulighet til å blogge noe mer. Noe dem mener skal være mer riktig for meg enn det jeg har utdanning til. Så da sitter jeg igjen å tenker. Ønsker dem å hjelpe meg eller ønsker dem helst at den uretten dem har vist meg ikke skal bli skrevet her på min blogg?
Hva skjer om jeg nekter å gå på det dem skal sende meg? Blir jeg bannlyst resten av livet på NAV. For jeg var liksom ikke mottagelig for hjelp når dem først “hjalp meg”?
Jeg har likevel prøvd å komme i dialog med dem nå for å forstå hva dette dem har meldt meg på nå går ut på. Uten å få noe svar, eneste dem sa var viktig å sende meldekort. Nei jeg sender IKKE meldekort. Hvorfor skal jeg sende meldekort når jeg ikke engang får noe annet enn barnetrygd!
Er dette slik det skal være i verdens rikeste land? Der vi brukere blir kasteball i systemet uten å ha noe rett til å vite hva som er våres rettigheter? Jeg har ingen aning om alle de stønadene som er. Jeg har ingen aning om hva dem kan hjelpe meg med. Eneste jeg ønsket var å få hjelp til å komme meg tilbake til arbeidslivet.
Jeg har følgt de rådene jeg har fått av legen min. Uten at verken legen min eller jeg har blitt hørt.
Jeg tenker hvis eneste dem kan hjelpe meg med nå er å sende meg til svada opplegg som gjør at jeg skal slutte å følge mine drømmer så kan dem bare like godt ikke hjelpe meg i hele tatt.
Hvis dem er ute etter å bli sett på som helgen og sannheten ikke skal komme fram om hva slags holdning dem har til sine brukere. Nei da ønsker jeg heller å blogge og komme med sannheten enn å bli sendt til noe som ikke har noe min framtid å gjøre!
Jeg ønsket hjelp til å komme meg tilbake til arbeidslivet etter en traumatisk opplevelse som jeg ikke kunne hjelpe for at jeg var vitne til.
For så få døren rett i tryne og blitt bedt om å søke på sosialstønad! Hva ønsker NAV egentlig? Folk som kommer seg ut på jobb eller flere sosialklienter?
Heia NAV sier jeg bare!!
Jeg kommer nok til å skrive lengre innlegg etterhvert. Må først se hva dem gjør tilslutt med saken min.
Azadeh Aslanzadeh Azari