Jeg har opplevd noen mennesker som bare er opptatt av å få. Få tiden din. Få hjelp, få penger, få få FÅ FÅ FÅ.. Men når det kommer til å gi så er dem ikke så helt komfortabel med det.
Er det slik at dem vokser opp i ett hjem der å få er mer vanlig? Eller er det slik at man blir miljøskadet av plassen man bor i ? Jeg ser at slike tendenser er lettere å oppdage mye av i bygda enn i by. Kanskje for man bor tettere sammen med menneskene i bygda enn i by? Og jeg som er mester på prøve å forstå de aller fleste menneskene sin handling. Klarer ikke helt å forstå dette.
Har jo opplevd i personlig forhold at jeg ga meg tom. Tilslutt så maktet jeg ikke mer og kroppen sa stopp. Dermed måtte jeg bare sette foten ned og si STOPP! Det er dyr lærepenge. Kanskje det er akkurat den leksen der som gjorde at jeg lettere ser slike situasjoner nå. Dermed kan holde de menneskene i armlengde avstand. Men likevel undrer jeg. Hva som gjør at mennesker tror at det er veldig mye viktigere at dem får enn at dem skal gi?
Er det for dem tror man er dumsnill? Eller at man ikke vet bedre? Eller at man ikke bryr seg? Eller at dem er mye viktigere? Eller at dem bare ikke vet engang selv dem er veldig opptatt av å FÅ av alt som er uten å gi noe av seg selv tilbake?
Det er jo så mange som blir utnyttet av menneskene rundt seg. Men hvorfor lar noen seg bli utnyttet gang på gang uten å si ifra eller vise med handling at dem ikke vil være med på å bare gi?
Jeg ser noen er vokst opp med dette å bare få og når dem skal gi noe av seg selv tilbake har dem den enne unnskyldning etter den andre. Forventer nesten at man skal behandle dem ekstra ordinært. Mens dem ikke gjør noe selv tilbake. Hva er det egentlig med den holdningen?
Jeg er hvertfall en person som vil og ønsker å gi mye av meg selv. Jeg vil gjøre mitt beste der jeg føler jeg tilhører! Og så klart hvis det er noen jeg MÅ forholde meg til så ønsker jeg så klart prøve å gjøre mitt beste. Men så heldigvis etter den store livsleksen jeg har hatt så har jeg også skjønt at det er ikke slik at jeg skal kun gi av meg selv. Både kropp, sjel, tid, økomonisk etc uten at å bli satt pris på eller få noe av det samme jeg legger i tilbake.
Så idag da jeg stod opp så bestemte jeg meg. At fra nå av kommer jeg til å unngå alle slike mennesker. Og jeg ønsker ikke å ha slike mennesker i mitt liv. Uansett hvem det måtte være.
Dem gir meg ingenting. Jeg mener man skal bruke sin energi på mennesker som gjør en glad. Positive mennesker som løfter deg opp. Mennesker som ønsker deg godt. Og så klart man skal jo være også en slik menneske som vil løfte andre opp. Men hvis det er slik at man alene skal stå for hele ansvaret. Både med å holde kontakt i ett vennskapforhold. Eller gi sin tid av hjelp, råd, gaver, penger, tid, krefter etc. Nei da er det ikke mening at man skal ha disse menneskene rundt seg.
Man trenger da ikke lage kjempe drama og krangle, men stilt og rolig fjerne seg. Hvis da så klart det er bekjente. Er det nære forhold så må man nesten si ifra først, om da det ikke hjelper. Så får man ta en oppgjør med seg selv. Det er en ting jeg har funnet ut i live. Uansett hvor snill og god du måtte vær. Uansett hvor gavmild du måtte vær. Så vil ikke mennesker forandre seg for DEG! Forandring må skje innen fra.
Hvis en tar deg for gitt, så vil den personen ikke forandre seg selvom du tar ned månen og serverer det på gullfat. Stikkmotsatt. Neste gang ønsker dem hele universet på diamantplate! 😉
Da er det best å fjerne seg selv enn å sitte og vente på Mirkael. Jeg har opplevd mirakel mange ganger. Men jeg har også ventet på mirakel i 15 år uten at det har skjedd noe. Så jeg tror ikke det skjer mirakel overalt alltid. Men det er jo forsatt lov å håpe.
Men så må jeg likevel nevne at det er heldigvis ikke mange slike mennesker i mitt liv. Jeg har vært så flink med å ikke la meg bli sugd i slike dragehull. Selvom det tar en liten stund for det går opp meg at det er jeg som driver og bare gir her. Så er jeg likvel glad for 99% av de menneskene jeg har rundt meg er rause både av ord, kjærlighet og alt som måtte være.
Det å ha gode mennesker rundt seg av familie og venner er det som gir håp her i livet. Det er ikke slik at vi skal streve så mye for å være lykkelig. Vi kan være lykkelig over det man har. Uten å måtte streve for føle seg “fortjent”.
Moralen med dette. Ikke ta menneskene rundt deg for gitt. En dag så kanskje våkner du og ser at du står helt alene uten at noen vil hjelpe deg. For du har vært så opptatt av å få enn å gi noe av deg selv tilbake! Og vi mennsker trenger hverandre her i livet. Vi er helt avhengig av hverandre for å overleve. Om du ønsker å tro det eller ei. Det gjør så godt med mennesker som har tro på deg. Mennesker som ser deg. Glede seg på dine vegne. Er der og trøste hvis det trengs. Å stenge verden ute går sikker for en periode hvis man er av den typen. Men før eller siden så vil vi trenge en som er der for oss.
Peace and Love 🙂
Azadeh Aslanzadeh Azari