Da jeg var yngre, hørte jeg stadig at mennesker rundt meg synes det var bra at jeg var følelse-menneske, bra at jeg skilte meg ut og var anderledes.
Jo eldre jeg har blitt ser jeg at det er ikke enkelt å være følelsemenneske. Man skal helst kjenne på følelsene, ikke la følelsene styre deg.
Det er mye man lærer og mye man glemmer.
Meste man lærer går vel ut på- Du skal helst ikke skille deg veldig mye ut fra ALLE andre. Selvom man blir oppfordret til å være seg selv.
Man tenker ofte på hva og hvem man vil vær- Og stadig er man i forandring, og da er de valgene man tar i livet som igjen gjør at man kan utvikle seg som menneske. Begynne å tro på “human race”
Noen ganger treffer man på mennesker som forteller deg de rette tingene du vil helst høre. Er det de menneskene man skal heller fokusere på. Og glemme bare alt det andre?
Hva med dem “gærne” man må forholde seg til. Som feks X man har barn med, besteforeldre etc. Skal man da bare smile og late som alt er i orden selvom den personen ikke har lært å oppføre seg?
Noen ganger mister jeg helt håpet på oss mennesker. Vi strever så med å få det vi ønsker oss. Og når vi først har det vi ønsker oss. Så ønsker vi å ha det MYE bedre en annen plass. Noen ganger lurer jeg på om det finnes virkelig en “normal” menneske der ute som er virkelig fornøyd med hele livet sitt. For meg ville det nesten vært unormalt om jeg traff på en slik menneske. For det er jo egentlig det. Det er ikke noe vi vitner på ute i gate, blant venner og familie-
Å føle seg lurt følelsemessig, må nesten være en av de verste tingene en kan oppleve. Noen mennesker er så opphengt i sin egen egoisme. At dem glemmer ut hvor mange liv dem påvirker med sin handling. Hva skal man gjøre enn å se på der de brenner bru etter bru. Skal man si noe, eller skal man bare la tiden legge alle sår. Mine sår, deres sår. Alle sår? Hvor mange skal man beklage seg til når man våkner endag og ser at livet har blitt ødelagt helt selv på egen hånd- Vil det hjelpe i hele tatt å beklage seg når alt av tillit og kjærlighet har brent ned til grunn?
Jeg har lært de menneskene jeg kaller for venner. Dem er der uansett, om det er regndager og lykkedager. Dem er der og gråter med meg, eller støtter meg. Dem er der og er glade på mine vegne når jeg er lykkelig. Så dermed dere gode mennesker som er der. Takk for dere finnes! For uten dere hadde denne verden ikke vært en enkelt plass å leve opp til. Vi skal trossalt være så mye og likevel ikke skryte av det vi har og ER. Men vi skal helst ikke være vaskekone eller noe annet flaut. Vi skal være STORE og tjene masse av penger. Og ikke minst kle oss fint og se fresh ut. Vi skal jo være oss selv. Men bare se ut som ALLE andre, og helst ikke skille oss ut så mye.
Vi skal gå på skole, ta lån, studere masse, gå på jobb, kjøpe bil, hus, hund, vogn. Skal helst ha en fin mann/kone- 2 barn og fulltidsjobb- Betale hver måned, for alt du “eier” Og når du er gammel nok til å ha noe penger til øvers. Er du kanskje ferdig begravd for lenge siden.
Jeg vet at jeg må jobbe, for det er de pengene man trenger for å overleve. Men de pengene der skal ikke styre meg. De store hodene forteller stadig vekk. Du skal ikke la følelsene styre deg. Men jøss rart at penger og hvor mye penger kan forandre en person til det verre blir sjeldent nevnt!
Nei takk. Jeg vil ikke være med på den galskapen der. Jeg vil ha mine egne meninger. Mine egne tanker. Mine egne følelser. Og ikke minst MITT EGET LIV, TAKK! Ingen enn meg selv vet hvordan livet mitt skal leves. Heldigvis vet ikke engang jeg selv hvordan livet mitt blir. Jeg gjør mitt beste i alle de situasjonene jeg kommer oppi. Aller helst ønsker jeg at det skal være mye mer latter og glede.
Eneste personen som kan holdes ansvarlig der. Er heldigvis MEG selv. 😉
Azadeh Aslanzadeh Azari