Hønsegården i akademia: Når raushet blir til «mobbing»
Vi lever i en tid der det er mye snakk om diagnoser, psykisk helse og viktigheten av å være åpne. Men hva skjer når åpenheten plutselig blir et minefelt? Hvor går grensen mellom det å forsøke å vise omsorg, og det å bli stemplet i en historie som handler om alt annet enn det som faktisk ble sagt?
Når en vennlig tanke blir vridd til et angrep
Tenk deg en situasjon der det oppstår forvirring i en gruppe. En tidsfrist surrer, misforståelsene florerer, og noen prøver å finne en logisk forklaring som skjermer den det gjelder. I stedet for å tenke det verste, blir det kanskje luftet en mild tanke: «Kanskje det bare er en misforståelse, eller noe knyttet til at vedkommende har en diagnose?»
Intensjonen er krystallklar: Raushet. Et forsøk på å ufarliggjøre, vise forståelse og si at det er lov å surre litt.
Men så skjer det noe i en lukket flokk. Hvis noen i miljøet strever med emosjonell dysregulering, eller konstant er på jakt etter en grunn til å reagere, blir den velmenende tanken plukket fra hverandre. Konteksten slettes. Plutselig blir omsorg til «mobbing», og et uskyldig forsøk på å roe gemyttene blir fremstilt i verste mening.
Vi glemmer det mest fundamentale: At diagnoser ikke er mer enn en forklaring på at mennesker er komplekse. De er ikke et frikort til å skape drama, men de krever at vi stopper opp og velger forståelse fremfor å automatisk tolke alt i verste mening. Det å klare å puste med magen før man reagerer, er en ferdighet vi alle kan øve på – spesielt når pulsen stiger i digitale felleskap.
Å betrakte det hele fra sidelinjen
Noen ganger er det eneste rette å gjøre å ta et skritt tilbake. Å stå på sidelinjen og se på hvordan voksne mennesker koker i sin egen lille sandkasse, kan nesten føles som å betrakte et absurd teaterstykke.
Når man velger å ikke delta i kaklingen, men heller observere dynamikken utenfra, ser man hvor lite det egentlig har med virkelighet å gjøre. Det handler ikke om sak lenger, men om et behov for flokkmentalitet og drama. Og det finnes en dyp, nesten frigjørende ro i å innse at man ikke trenger å kaste seg ut i det. Man kan bare trekke pusten, observere sirkuset, og la dem holde på.
Den store ironien
Når man studerer menneskesinnet, utvikling, sårbarheter og relasjoner, skulle man tro at verktøykassen bestod av nyanser og fleksibilitet. Men det er her ironien blir smertelig tydelig.
For hva skjer når den samme rigide, umodne dynamikken siver ut i rommet der det faktisk burde utøves klokskap? Når forelesere eller personer i utøvende roller lar seg rive med av flokkdynamikken, viser favorisering, deler ut teatralske smil og lytter til uverifisert støy fremfor å rydde opp?
Når de som skal forvalte kunnskap om menneskelig kompleksitet selv faller tilbake til sandkassenivå og lar personkonflikter farge det faglige rommet, da svikter hele fundamentet. Det er stikk motsatt av god ledelse.
Kjennetegn på god ledelse (og det motsatte)
Kontrasten til dette er heldigvis krystallklar. God ledelse – enten man er leder i et større system eller i det daglige faglige rommet – handler om å rydde opp i støyen, ikke mate den.
- Dårlig ledelse kjennetegnes av partiskhet, ryktespredning som styringsverktøy, og en tendens til å la personkonflikter prege hverdagen fremfor å forholde seg til fakta.
- God ledelse handler om objektivitet, integritet, å holde et krystallklart skille mellom sak og person, og å skape en trygg havn der folk tør å trå feil uten å bli korsfestet.
På tide å heve blikket
Man studerer for å forstå menneskesinnet, organisasjoner og dynamikker. Da må man også tåle å se på miljøene man ferdes i.
Kanskje er det på tide å slutte å mate hønsegården. Neste gang en setning blir misforstått: La oss velge å puste. La oss velge raushet. Og til dem som sitter i de utøvende rollene og har en lederrolle der ute i praksis: Løft blikket, kutt ut sandkasse-spillet, og vis den faglige integriteten omverdenen har krav på.