De dagene

Du vet de dagene, du føler deg generelt nedfor. Ikke aner du engang hvorfor, men så begynner hjernen å skanne over alt mulig rart av minner, for å koble til følelsen så klart. Bare for å kunne gi deg en “logisk forklaring” på det du føler. Men så finner ikke alltid hjernen noe som helst og i mellom tiden har du ridd på haug av bilder hjernen har vist deg for å skanne.

Det å riste av seg hjernen litt, si rett og slett takk. Men nå tar jeg over her og bare gir seg selv lov til å føle.

Å føle seg nedfor er da ikke farlig. Det å gi seg selv lov til å føle gjør ikke at en mister kontrollen. Tvert i mot, det gir oss mot til å gå dypt i oss selv, dypt i følelsene og bare la dem ta rom og plass. La følelsene komme og gå, for så lære litt av hva dem egentlig prøver å si deg.

Bevege litt på kroppen og kjenne hvor sitter følelsene. Vi har blitt lært til å ikke gråte eller vise at vi gråter. Det er ikke godt å bære på tårer en har trykket ned i over lengre tid.

Jeg gråter lett jeg da, jeg har blitt mangt ganger lei av mine egne tårer. Men så er det kanskje de tårene sin skyld at jeg har holdt meg godt og ser fortsatt ung ut..

uansett jeg har hørt “don’t give up now” siste timen, jeg vet ikke hvorfor. Kjenner ikke at jeg ønsker å gi opp akkurat. Men uansett jeg tenker det er best å ikke gi det noe navn akkurat nå. Selvom mangt og mye har kommet på plass i løpet av dagen, så er det fortsatt noe der som trengs kjærlighet.

Så dermed ri heller på følelsen, så finner jeg vel ut tilslutt at den har ett navn den og…