Mens mine forfedre bygde sivilisasjoner, utformet lover og skapte kunst for tusenvis av år siden, lå Norge fortsatt under isen. Likevel sitter folk i dag trygt plassert i sine norske stuer og prøver å belære meg om mitt eget hjemland.
Jeg har sett de ufine kommentarene. Jeg har sett de arrogante personangrepene fra folk som knapt kan peke ut Iran på et kart, men som plutselig har blitt “eksperter” på geopolitikk. Jeg har sett ufinhetene fra folk med norske navn. Jeg har sett arrogansen fra de som kaller meg “drittkjerring” og ber meg holde kjeft. De tror de er eksperter på Iran fordi de har sett nyhetene i ti minutter. Men la oss snakke om fakta og realiteter som strekker seg litt lenger enn en Facebook-tråd.
En arv eldre enn isen
Mens Norge og Nord-Europa lå begravd under en massiv isbre i titusenvis av år, var det iranske platået allerede et sentrum for menneskelig liv. Arkeologiske funn viser at mine forfedre har etterlatt seg spor i over 800 000 år. Allerede for 70 000 år siden levde moderne mennesker i Zagros-fjellene og utviklet avansert kultur, musikk og samfunn.
Vi har 7000 år med sammenhengende sivilisasjon og 2500 år med et stolt kongedømme i ryggen. Så når dere prøver å belære meg om mitt eget hjemland, viser dere bare deres egen historiske fattigdom. Mange diskuterer politikk fra i går; jeg snakker på vegne av en arv som er eldre enn nesten alt annet på denne jord. De kaller meg navn og ber meg holde kjeft, mens de selv forsvarer et regime som holder 90 millioner mennesker som gisler.
Sannheten om min flukt
La oss snakke om realiteter, ikke diplomati. Jeg var 5 år gammel da vi flyktet. Jeg var på rømmen til jeg var 11. Jeg har flyttet hundrevis av ganger i frykt for å bli tatt. Jeg har kjent pusten til regimets agenter i nakken i Syria. Jeg vet hva det vil si å miste alt for å få leve i frihet.
Etter 36 år i Norge med hverdagsrasisme, må jeg nå sitte og høre på norske politikere som uttrykker “bekymring” for regimet i Teheran. De snakker om diplomatiske forhandlinger med bødler. Det er ikke bare et hån mot meg, det er et hån mot hvert eneste sekund med menneskerettighetsbrudd som skjer i Iran akkurat nå.
90 millioner gisler
Når den norske regjeringen bekymrer seg for stabiliteten til prestestyret, overser de den krigen som har pågått mot det iranske folket i 47 år.
- Hvor er bekymringen for kvinnene som blir drept for et slør?
- Hvor er bekymringen for de unge som henges i kraner?
- Hvor er bekymringen for en nasjon som har 7000 år med stolt historie, men som nå kveles av religiøs fanatisme?
Til “ekspertene” i kommentarfeltet
Hvis du ikke har opplevd diktaturet selv, bør du ha nok ydmykhet til å lytte til de som har det. Min historie er ikke en mening, det er en levd virkelighet. Det er en utrolig arroganse å sitte på sin høye, usikre hest og snakke om iranere som om vi ikke kjenner vårt eget land. Vi har ikke bare “rømt” vi bærer med oss sannheten om et terrorregime som dere prøver å forstå gjennom et trygt, vestlig filter.
Hvis dere støtter frihet andre steder i verden, men motsetter dere et regimeskifte i Iran, så har dere sviktet selve fundamentet for menneskerettighetene.
Iran er ikke mullahene. Iran er 2500 år med kongedømme, det er vitenskap, poesi og en uknuselig vilje til frihet. Vi som har flyktet har en FN-kontrakt om beskyttelse, og vi vil aldri slutte å være stemmen til de 90 millionene som fortsatt lever i mørket.
Neste gang du føler for å belære en iraner om Iran: Husk hvem som hadde sivilisasjon mens din verden fortsatt var dekket av is.