Når kjærlighet blir usynlig og barna lærer å overse den
Det finnes få ting i livet som river mer i hjertet enn å bli behandlet som om man aldri har eksistert, av egne barn.
Ikke fordi de er onde. Ikke fordi de egentlig vil såre. Men fordi noen har lært dem at det er greit.
At det er greit å overse. Å vende seg bort. Å ignorere den ene forelderen.
Å late som om kjærligheten aldri var der.
Jeg har levd gjennom det.
Jeg har kjent hvordan det er når barna dine blir tatt fra deg, ikke av staten, men av den andre forelderen. Borte fra armene mine, og sakte også fra hjertene sine, fordi de ble lært at jeg ikke skulle være en del av historien deres.
Hvordan de gradvis fjernes fra det bildet du en gang var en del av. Når du tenker tilbake selv, så har du problemer med å huske alle gode minnene.
Og når de endelig står der som unge voksne, vet de ikke lenger hva som er deres egne følelser, og hva som er andres historier.
Når barn belønnes for å behandle en forelder dårlig, enten gjennom stillhet, skyldfølelse, lojalitetskonflikter eller manipulasjon,
så skaper vi en generasjon som tror at kjærlighet tåler alt. At de har rett til å såre, og at du har plikt til å bli.
Men det er ikke kjærlighet. Det er lært narsissisme forkledd som rettferdighet.
En vranglære som gjør at mange vokser opp med en farlig misforståelse.
At man kan ignorere, nedverdige eller bruke noen, og fortsatt forvente lojalitet.
Jeg har kjent det på kroppen. Jeg har grått mine tårer i stillhet.
Men jeg har også reist meg og sagt:
Nei. Dette er ikke kjærlighet. Og jeg vil ikke være stille lenger.
Kjærlighet er ikke å tåle alt.
Lojalitet er ikke å akseptere respektløshet.
Foreldreskap er ikke en konkurranse mellom vinnere og tapere. Det er et ansvar som skal deles, aldri brukes til å skade.
Til deg som kjenner deg igjen: Du er ikke alene.
Og nei, du er ikke gal. Du er bare en som elsker. En som vet forskjell på ekte kjærlighet og kontroll.
Sannhet trenger ikke roping. Bare ro. Ærlighet. Styrke.
Og det er det jeg velger nå.
Jeg skriver ikke dette for å vinne. Jeg skriver det for å helbrede.
For meg. For barna. For generasjonene som kommer.