I en verden som elsker å putte ting i bokser – enten det er vitenskap, psykologi, religion eller “ren” spiritualitet – har jeg alltid følt meg som den som lever mellom linjene.
Min verden er ikke svart–hvitt. Den er millionvis av nyanser.
Og jeg har begge beina på jorda og observer ting som andre ikke helt får med seg til tider.
Så når folk snakker om “oppstigning” og “gå inn i 5D” som noe svevende, uvirkelig og utenfor kroppen, kjenner jeg at det skjærer seg i meg. Ikke fordi de tar feil – men fordi det blir for ensidig. Og fordi vi trenger å snakke sannere om hva dette egentlig betyr.
Hva
er
egentlig 5D?
5D handler ikke om å stige opp i en himmel eller forlate egoet og kroppen.
Det handler ikke om å bli “lys nok” eller spirituell nok til å være verdig kjærlighet.
5D er ikke en belønning – det er en tilstand du velger.
For meg er 5D når du:
– Møter egoet ditt med forståelse, ikke avsky
– Ser mørket i deg selv og våger å spørre: Hva har du å lære meg?
– Velger takknemlighet og tilgivelse, ikke fordi alt er lett, men fordi du vil ha fred
– Ikke undertrykker følelsene dine, men gir dem plass til å forløse seg med kjærlighet
– Blir trygg i deg selv, og gir det videre til andre
Hva betyr det å løfte frekvensen?
Å løfte frekvensen betyr ikke at du må være glad hele tiden.
Det betyr ikke å rømme fra det vonde.
Det handler om hvordan du møter det.
Visse ting senker vibrasjonen vår, som:
– Å ruse seg for å slippe unna
– Å snakke stygt til seg selv eller andre
– Å holde fast i frykt, bitterhet og fordømmelse
– Å miste kontakten med kroppen og jorda
Men sorg og depresjon er noe annet.
De er ikke “lavfrekvent”. De er stillstand.
En vibrasjon som står på stedet hvil: ——
Ikke destruktiv – men ublanse.
En pause. En ventende stillhet.
Og vet du hva som får den energien til å røre på seg igjen?
Å lytte.
Å være til stede med det mørket og spørre:
– Hva skjer inni meg nå?
– Hva trenger jeg å se?
– Hva har jeg ikke våget å føle ferdig?
Når du tør å være i det, uten å rømme, og samtidig holder rommet med kjærlighet –
da begynner lyset å komme inn.
Ikke med tvang. Ikke med kontroll.
Men med nærhet.
5D er en praksis, ikke en plass
For å la lyset komme inn, må vi forstå det mørke.
Vi må våge å sitte med det, lytte til det, og møte det som det er – ikke som vi skulle ønske det var.
5D er ikke å forlate menneskeligheten – det er å elske den så dypt at du blir hel.
Det er ikke å bli “bedre” enn andre – det er å bli sannere i deg selv.
Og det er det jeg vil.
Ikke flykte opp.
Men lande dypt.
I kroppen. I jorda. I hjertet.
Og derfra – leve i fred.
Og være fred.
Til deg som leser dette:
Jeg skriver ikke dette for å si at jeg har alle svarene.
Jeg vet ikke alt. Jeg påstår ikke å forstå hele universet.
Men jeg vet hva jeg kjenner inni meg.
Og dette – dette er min sannhet. Min erfaring. Min måte å se verden på akkurat nå.
Kanskje du kjenner deg igjen. Kanskje ikke.
Men hvis du møter det jeg deler med åpent sinn og åpent hjerte,
så tror jeg vi allerede er nærmere 5D enn vi tror.
For kanskje handler det ikke om å være enige –
men om å våge å være ekte, åpne, og respektfulle med hverandre.
Det er der lyset lever.