Når noen velger å møte følelser med en vegg – Om stonewalling, stillhet og de sårene som ikke synes
I dag er det ti år siden Glenn valgte livet bort. Ti år siden verden endret farge. Noen tap går ikke over, de blir en del av huden, av åndedrettet, av måten man lytter på. Det har lært meg noe dypt og varig om hvor viktige vi er for hverandre – og hvor vondt det kan være når vi ikke blir møtt.
I møte med sorg, smerte eller sårbarhet finnes det én reaksjon som er spesielt skadelig – og det er stonewalling.
Stonewalling handler ikke bare om taushet. Det handler om å stenge noen ute følelsesmessig, ofte akkurat i det øyeblikket de åpner seg mest. Det er å vende ryggen til en annen persons følelser, å gi dem stillhet når de trenger forståelse. Å se noen gråte, og ikke si et ord. Å høre noen si «jeg trenger deg» og late som om man ikke hørte det.
Stonewalling er ikke det samme som å trenge en pause. Alle kan bli overveldet. Men det blir stonewalling når stillheten blir et våpen, når man konsekvent nekter å anerkjenne den andres følelser, eller bruker taushet som en måte å kontrollere eller straffe på.
Hva slags signal sender det?
Til den som åpner seg, kan det føles som en knyttneve mot hjertet. Det er som å rope «se meg!» og få mørket i retur. Som å gi noen en gave – ens egen sårbarhet – og se dem tråkke på den.
Stonewalling kan få en sensitiv sjel til å tvile på seg selv, på sitt eget menneskeverd. Det kan få barn til å føle at de er for mye. Kvinner og menn til å tro at de må dempe seg, skjule seg, tilpasse seg, bli usynlige for å bli elsket.
Og kanskje verst av alt: det kan få et menneske i dyp sorg til å tro at de må bære det alene.
Men sårbarhet er ikke svakhet.
Tvert imot. Det å vise følelser, å gråte, å si «jeg er redd», «jeg savner deg», «jeg føler meg liten akkurat nå» – det krever mot. Det er kjærlighetens språk. Det er det som bygger relasjoner. Det er det som holder oss menneskelige.
Så hva trenger vi i møte med sårbarhet?
Tilstedeværelse. Varmt nærvær. Noen som tør å sitte i stillheten sammen med oss – ikke som en mur, men som en trygg favn.
Noen ganger er ordene ikke det viktigste. Det viktigste er å vise at vi ikke snur ryggen til. At vi tåler den andres følelser. At vi ser – og blir.
Kjære leser: hvis du kjenner deg igjen – enten som den som har blitt møtt med stonewalling, eller som den som har brukt det – vit at det finnes en vei ut. Vi kan lære å møte hverandre med åpenhet. Vi kan gjøre det bedre. Det starter med én ærlig samtale. Én villighet til å lytte.
Og kanskje starter det med dette innlegget.
For Glenn. For kjærligheten. For oss alle.