Når din klient blir din markedsføring – har du glemt hvorfor du ble coach?

Når din klient blir din markedsføring – har du glemt hvorfor du ble coach?

Innledning: I takt med at coaching vokser som bransje, ser vi også fremveksten av ulike måter å være synlig på. Noe av det mest verdifulle med coaching er tilliten vi blir vist – når mennesker åpner sitt indre for oss. Likevel er det blitt vanlig å se coacher dele detaljerte beskrivelser av klienters følelser, traumer og indre reiser – under dekke av å «inspirere» eller «formidle læring».

Dette er ikke bare uheldig. Det er uetisk. Og det er på tide å si det høyt.

Brødtekst:

Noen coacher begynner innleggene sine med fraser som:
“I recently coached a woman who…”
Og så følger det et helt narrativ – fullt av detaljer, antakelser og personlige refleksjoner rundt klientens indre liv. Selv om navn ikke nevnes, er innholdet ofte så konkret og sårbart at gjenkjennelse er fullt mulig – både for klienten selv og for mennesker i nettverket hennes.

Dette er ikke inspirasjon. Det er eksponering.

Når vi gjør klientens historie til et speil for å fremheve vår egen empati, dybde eller tilstedeværelse, beveger vi oss vekk fra det coaching egentlig handler om.
Vi gjør oss selv til hovedpersonen – i noen andres sårbarhet.

Og det er nettopp her grensen går:
Coaching er ikke en arena for selvhevdelse.
Coaching er et stille, trygt rom. Det er en profesjon hvor integritet må komme før synlighet – hver eneste gang.

Faglig forankring: I veiledning, psykologi og profesjonell coaching finnes det tydelige retningslinjer om taushetsplikt, respekt og profesjonell distanse. Disse er ikke til pynt. De er selve grunnmuren for tillit.

Å bruke klienthistorier for å bygge egen merkevare – selv med gode intensjoner – kan skade både tilliten til deg som coach og bransjens troverdighet som helhet.

Om forskjellen på helgekurs og profesjonell utdanning:

Denne typen grenseoverskridelser er dessverre ofte mest synlig blant coacher som har tatt korte kurs uten innføring i faglig etikk, konfidensialitet eller profesjonelle rammer.

Når man mangler fordypning i hva det faktisk vil si å forvalte et menneskes sårbarhet, kan det virke uskyldig å dele litt her og der.
Men uten forståelse for faget, kan deling raskt bli til eksponering. Og det skader både klienten, tilliten til feltet – og til syvende og sist coachens egen troverdighet.

Dette handler ikke om å “heve seg over”, men om å erkjenne at coaching er et fag.
Et fag som krever mer enn inspirasjon og egne erfaringer – det krever kunnskap, refleksjon og respekt for grensene til dem vi skal støtte.

Avslutning: Du trenger ikke klientens historie for å vise hvem du er som hjelper.
Du trenger ikke utlevere andres utvikling for å løfte frem din egen rolle.

Det du virkelig trenger – er integritet.
Evnen til å bære andres historier uten å gjøre dem til innhold.
Evnen til å være usynlig der det handler om klienten, og tydelig der det handler om dine verdier.

Profesjonell coaching handler ikke om hvor mye du kan dele.Det handler om hvor mye du evner å bevare.