Så mangt ganger folk spør om det er ensomt å bo ute i skogen alene!
Først og fremst jeg bor ikke alene, jeg bor sammen med beste 7 åringen som finnes på denne jord. Pluss en katt, og en hund som puster meg i nakken, og fotfølger hvert eneste skritt jeg tar.
Svaret er NEI! Jeg elsker å bo slikt, jeg har allerede drøm om neste plass en gang senere i tid når jentungen er eldre. Der kommer jeg til å være enda mer gjemt enn nå.
Dessuten det er sånn ca halvtime til 3 byer rundt meg. Jeg finner det praktisk å bo vekk, men samtidig sentralt. Det er fredelig slik som det er. Det finnes ikke ensomt. Så lenge jeg har helsen i behold og kan puste normalt så er jeg takknemlig.
Du skjønner en ser på livet med helt annet type syn når en har opplevd ting. Denne plassen har vært redningen min til å kunne bli meg selv igjen, bare ei annen om du forstår hva jeg mener, etter alt jeg har opplevd. Denne plassen har gitt meg ny mulighet til å være menneske igjen.
Selvom mine nerver er ikke slik som det var engang før. Jeg tåler ikke stort lenger, men det blir bedre og bedre har jeg også erfart. Ting tar tid, selv med meg. Dessuten det lærte meg å se på kroppen min som gave jeg trenger å ta bedre vare på og gi mer kjærlighet til, og ikke minst være tålmodig.
Men tilbake til spørsmålet.
Nei det er ikke ensomt, jeg bor ikke alene.
Jeg har det helt topp slik som det er rundt meg nå. Jeg anbefaler det sterkt å bo slikt som jeg gjør, selvom det ikke er for alle selvklart. Men vurderer du å bo enkelt, så gjør det. Bare hopp i det. Du kommer aldri til å angre, tro meg!
Peace & Love
Azadeh Aslanzadeh Azari