Det er nå ikke rart vi blir deprimert, vi føler oss ikke alltid like hel. 

Det som er vi går i fra den ene forhold til det andre. Uten å gå noen runder med oss selv, om hva vi trenger å endre på for å få det bedre framover. 

Vi gir andre skyld for det er så mye lettere å peke på andre enn å ta en runde med seg selv. 
Vi lager oss selv haug av forskjellige unnskyldninger på hvorfor vi er som vi er.

Vi ser på andre mistenksomt hvert fall hvis noen er bare hyggelig med deg. For all del da vil dem bare ha sex med deg. Eller er ute etter ett eller annet. 

Vi gir oss selv ikke tid til å bli hel igjen, skape oss selv hjertefred, før vi vandrer til neste…

Vi mister tålmodighet på veien, og vårt neste betaler for tålmodigheten vi brukte opp på forrige. 

Vi lager urimelig løfter med oss selv, og når vi går på smell der, så lukker vi hjerte vårt enda mer og sårer mennesker rundt oss som om det er det eneste rette. 

Vi lukker munnen noen ganger og bare drar vårt vei. Istedenfor å være ærlig med alt det vi tenker og føler. 

istedenfor å gi oss selv mer kjærlighet og vårt neste enda mer kjærlighet.
Lukker vi hjerte vårt og forventer å bli beundret av andre uten å gi noe selv tilbake.. 

Ja vi har alle behov, vi alle trenger å bli elsket og elske tilbake. Vi alle trenger nærhet, ærlighet, kjærlighet og kontakt 

Vi er flokkdyr vi trenger hverandre for å overleve. Men på bekostning av hva?

Hvordan blir en hel om tålmodighet blir borte?
Hvordan blir en hel om en ikke viser tillit til sin neste?
Hvordan bli en hel om en setter seg selv høyt opp og ser ned på andre?

Noen søndags tanker i fra meg.. 

og du kjære menneske. Du trenger ikke å være hard med deg selv, bare være heller ærlig.. det er mer enn nok