Jeg som trodde det skulle bli downloads og Level Up, istedenfor ble det hukommelsestap og langt dypt sorg i sjelen level rett i slummen. Masse grums og dritt og lort som må ut. Denne gangen er jeg nok engang usikker om jeg vil overleve. Men nå er det bare begynnelsen på dagen..
Jeg har heldigvis kjære gode Hilmar som stepper inn som far og tar overhånd. Jeg er dypt takknemlig at jeg kan bare regne med han. Han er engel rett og slett.
Ja, du vet den følelsen, når du er alene og føler deg helt alene. Uff så grusomt. Det er ikke ofte jeg kjenner på den følelsen. Men når jeg først gjør det så hovner ansikt opp litt.
Jaja jeg trenger å slutte med å være hard mot meg selv, men likevel det kan jo skje det beste. Men likevel..
Jaja nye open mind bekjentskap er jo hyggelig uansett. Men likevel, jeg kjenner meg rett og slett i bunn akkurat nå. For å være helt ærlig, jeg har aldri skrevet når jeg har vært i denne tilstanden.
Jeg lurer på om jeg våger å legge det ut når jeg har våknet til en ny dag i morgen og alt vil nok se lysere ut da.
Det pleier å være slik, men denne gangen var dette veldig tungt asså, nok engang sitter jeg og lurer på om jeg vil overleve denne natta.
Jeg pleier som vanlig det da, men likevel. Det er hardt å være menneske noen ganger.
Jeg tenker, vi vet aldri hva andre måtte gå gjennom, det beste er egentlig å være snill og grei.
Jeg selv har ikke alltid vært snill og grei i mine tider. Men vi er nå alle i stadig endring. Så jeg er ikke der nå lenger, jeg er helt annen kvinne nå enn det jeg har vært noen gang før..
Men akkurat nå, selvom jeg ser stadig helt nyere bilder av hvordan det vil bli.
Så sitter jeg her, nok engang og føler jeg klarer ikke mer, altså jeg har barna som alltid gir meg styrke og håp til å gå videre. Det er derfor jeg står nå i dag. Dem har kun bare en mamma.
Men det er tungt når en trenger å takke sine kroppsdeler for dem holder en fortsatt oppe. Føler meg liten virvelvind akkurat nå. I en kjempe stor Verden..
Jeg skjønte hva jeg skal lære av dette her da, jeg trengte å kjenne på akkurat disse følelsene, slik jeg husker hvordan det er å være alene. Jeg trengte nettopp å kjenne på disse sterke følelsene.
Det var jo tross alt kjempe dypt savn for meg å bo alene her hjemme.
Men ja, plassen føles trist, jeg føler meg trist nå, hele område er laget for latter, omsorg, kjærlighet, glede, gevinst, mirakal og det som er. Hvert fall det jeg ønsker å ha fokus på.
Jeg er for hard med meg selv, rett og slett. Men samtidig, så er jeg nødt til å stå på. Ting blir ikke gjort om jeg ikke gjør det selv.
Men ja jeg trenger bare å gi meg selv litt tid til å være her nede i kjelleren, jeg finner nok noe fint her, som jeg kan ta med meg på vei opp igjen.
I mellom tiden, går jeg ut og lager meg bål og jorder meg. Sender meg selv healing, drikker masse vann. Gir meg selv kjærlighet, omsorg, gi meg selv gode klemmer. Gi meg selv alt jeg trenger. Være min egen bestevenn rett og slett!
Ja nå har jeg stått opp til ny dag, jeg må si dette var ikke slik jeg trodde uken skulle bli. Men klapp klapp meg selv på skulderen for jeg overlevde denne natta også.
Har du noen gang følt deg så liten? At du ble helt usynlig?
Ja sånn kan det også føles, jeg finner nok noe fint her nede tenker. Men i mellom tiden, så puster jeg meg bare gjennom dette. Dette er tungt gitt. Jeg bare poster denne jeg. Så får du der ute vær snill med mennesker på veien..
Du vet virkelig aldri hva folk går gjennom, selvom dem smiler og er hjelpsom.
Du skjønner, de sterkeste av oss alle, dem stopper aldri å hjelpe andre. Selvom det er mye dritt som foregår rundt en likevel…
Azadeh Aslanzadeh Azari