Jeg kjenner ting andre noen ganger ikke kjenner, jeg kjenner når vi har møtt hverandre andre liv. Jeg vet når jeg treffer på en sjel familie. Vanligvis går det begge veier. Altså at den andre parten og skjønner at det er noe der.
Likevel er vi vel alle mennesker med våres personlighet. Vi er bare slik vi er. Jeg har fire barn, ingen av dem er like. Selvom dem er søsken og har likhetstrekk. Så er dem likevel alle fire helt totalt forskjellige.
Til å med mine tre andre søstre er helt total forskjellig enn meg, selvom vi har så klart våres likhetstrekk. Ikke engang foreldrene våres klarer å høre forskjell på oss når vi ringer. Men likevel vi er helt totalt forskjellige.
Det jeg ville fram til er, jeg behandler mennesker jeg er glad i på en helt annen måte, jeg behandler dem slik som jeg ønsker å bli behandlet selv. Altså jeg forventer ikke at dem skal bli like hoppende glad som meg selv hele tiden alltid når jeg er i det humøret.
Jeg deler kjærlighet lett rundt meg, jeg elsker å dele kjærlighet. Jeg vet hvordan det er å føle seg alene i denne verden. Jeg ønsker virkelig ikke noen skal føle og kjenne på den sorgen.
Den er vond å bære på, selvom det er godt å kjenne på den noen ganger.
Så er det en følelse jeg unner ingen, jeg tenker det er så viktig at vi mennesker tar vare på hverandre. Gir hverandre healing, kjærlighet, håp og tillit.
Men når jeg ser tilslutt at det kanskje aldri vil skje, at dem jeg er glad i, tar min personlighet for gitt. Da begynner jeg å ta avstand. Altså når jeg holder tilbake meg selv, for å ta avstand, det gjør meg mer vondt enn noe annet.
Men likevel, jeg har skjønt så pass også at det er noen ganger så trenger andre å oppleve samme følelsen for å skjønne hvordan det egentlig er.
Men så har jeg også forstått etterhvert, at det er slik kjærlighet og vennskap dør. Når en begynner å behandle andre slik som dem behandler en selv.
Men så klart, det er ikke så heller at alle vennskap har gått i vasken når jeg har tatt avstand.
Noen av dem har faktisk blitt styrket, når den andre personen har tenkt litt over alt som har vært. Men det er ikke godt å kjenne på enveis opplegg. At en er alene om å føle de store følelsene..
Jeg sier heller ikke at hver gang jeg tar avstand så er det pga noe slikt. Nei, jeg som alle andre har andre grunner også. For det meste er det for jeg trenger å lade mine batterier eller er lei meg.
Men ja det er slik kjærlighet dør hvert fall, når to mennesker som er såret, tar igjen på hverandre. Det tok meg egentlig to år sist gang å ta igjen. Og da tok jeg virkelig igjen, så han angret som hund gitt. Men jeg advarte han da mange ganger før det. Jeg flirer godt når jeg tenker på den kvelden jeg. Jeg følte som dronning! jaja..
Men etter de to årene, så begynte “krigen” da. Da skjønte jeg hva jeg hadde gått glipp av i alle år.
Så jeg ønsker ikke å gjenta samme greia igjen i mitt neste forhold. Jeg ønsker kjærlighet, healing og forståelse, tillit. Jeg ønsker dette i alle mine relasjoner egentlig.
Det er så deilig å kunne bare være seg selv uten å trenge å føle på en eller annen ubehag for en er den en er og sier det en sier.
Jeg er egentlig stolt av meg selv jeg, jeg dømmer ingen av mine, dem jeg har besøkt uansett hvor herpa plassen deres ser ut, eller hvordan dem selv ser ut. Jeg kaster ikke min usikkerhet overfor dem.
Vi Alle er i forskjellige stadie alltid. Så det er ikke alltid hus og hjem blir prioritert. Jeg er tross alt 40 år og har opplevd livet i fra all mulig vinkler. Så hvem er jeg til å dømme noen. Dessuten så har jeg faktisk tilbudt meg til å hjelpe å rydde eller rense energi mangt ganger i livet.
Selvom jeg har det svært så ryddig hjem nå for tiden, så betyr det ikke at det har alltid sett slikt ut. Jeg nyter det så lenge det er bare oss to og vi ikke roter så mye lenger heller sammen.
Det jeg ville fram til er, hva om vi alle gikk for samhold. Gikk for løfte opp vibrasjonen ved å vise kjærlighet, vise tillit. Behandle hverandre slik som vi ønsker å bli behandlet selv. Hva om vi alle gikk hen og gjorde noe så vågalt som ha tillit til at de aller fleste vil oss vell!
Jeg sier ikke at vi skal alle behandle alle som om vi er kjærester, nei det er ikke det jeg sier. En må da kunne vel smile, trykke likes eller hjerte, snakke og være hyggelig uten at det betyr at jeg ønsker å ha deg mellom bena eller det skal bli noe mer mellom oss. Ikke sant, er du enig?
Tenk om vi kunne i voksen alder taklet livet like godt som da vi var barn. Krangle og slåss, for så blitt venner igjen med engang og lekte videre sammen. Hva skjedde egentlig på veien? Hva som gjør at vi oppfører oss til tider så skjøre? Altså når det kommer til følelser så klart.
Jeg tenker det er på tide å åpne opp hjerte sitt nok engang.
Ikveld ber jeg for oss alle jeg, ber for menn og kvinner våkner til å ønske om å være i Kjærlighet. True Love, gi seg selv først ekstra kjærlighet og healing, for så dele på koppen sin videre.
Du vakre menneske, lag deg selv en deilig kveld/dag/morgen 😉
Azadeh Aslanzadeh Azari