Om du ikke har fått med deg tiden vår i krig og flukt og ønsker å lese den, så finner du den HER.
Jeg har også skrevet om familien min det kan du lese om HER
Omsider kom den dagen da vi kunne reise til vårt nye hjem. Der vi skulle føle oss trygg. Der vi skulle føle oss endelig hjemme igjen. Det har vi også gjort da. Selvom det har tatt sin tid å føle at vi er velkommen her.
Mai 1990 ble vi godkjent som kvoteflyktning og landet med fly i Norge. Jeg var så spent på å ta fly, hadde aldri tatt fly før. Jeg husker søsteren min hadde handlet fin kort skjørt til meg. Jeg var fortsatt i den perioden ikke vant med jentekropp. For min del var jeg en gutt. Jeg nektet å være annet. Men når det skjørte kom på forandret alt seg plutselig. Husker fra den tid så aksepterte jeg å være jente.
Vi hadde pyntet oss alle sammen husker jeg. Første jeg husker av Norge var den kalde mai luften og vinden på Sola flyplass som traff oss og jeg hadde bare lyst å gå tilbake inn på flyplassen igjen.
Kommunen hadde alt skaffet oss kjellerleilighet. Kjøpt inn noe brus, saft og annet sånn typisk norsk mat i kjøleskapet. Vi skulle jo bli fornorsket med engang vi kom til Norge må da vite. Dem satt i gang team rundt oss. Som skulle vise oss norsk kultur og hva nordmenn gjorde og spiste. Vi synes det var rart for hvert av dem som kom inn døra, tok dem seg en runde rundt hele leiligheten for å se seg rundt. Akkurat som det skulle vært største selvfølge å sjekke alle rom.
For at vi skulle få oss venner, betalte kommunen kinobilletter til dem som ønsket å være med meg og min søster på kino. Mange av dem så vi ellers aldri noe til enn på de kino rundene. Men så klart det var noen av dem som var herlige og ble våres venner på ekte for dem ville og ikke for kommunen betalte dem. Og meg og min søster eneste vi ville var å bli som dem. Prate som dem, være som dem. Gjør og si alt dem gjorde og sa. Vi forstod ikke mye av språket. Men vi ble nå forstått.
Jeg trenger virkelig å rose kommunen som tok seg av oss på den måten og gikk virkelig inn for å at vi skulle trives i Norge. Så Heia Norge den tid som tok seg av flyktninger. Skulle ønske dem hadde tilbudt oss hjelp til å snakke ut om alt vi hadde opplevd. Jeg tror vi hadde hatt mer godt av det enn alt annet.
Vi fikk arve noen sykler og syklet rundt. Selv om noen stjal dem med det samme og kastet dem langt av gårde. Det var hun som hadde gitt oss syklene som fant dem igjen. Dem hadde blitt slengt bak noen container. Husker engang da jeg syklet traff jeg på en større gutt og jeg ble slått av han uten å skjønne hva jeg hadde gjort som var så galt. Så det var ikke så populært å være annerledes i en sånn liten bygde Norge den tid for snart 30 år siden.
Vi ble jo så klart sendt på Norsk-kurs, måtte ta bussen ett stykke i fra der vi bodde. Det var egentlig det beste opplevelsen med det hele i den tiden. Der vi var så mange i fra forskjellige land samlet. Vi lærte norske barnesanger, vi lærte å skrive og snakke norsk. Vi ble en så knytta gjeng husker jeg. Den tid pratet jeg og min søster bare arabisk med hverandre. Det var endel arabere i Stavanger på den tiden. Så vi følte oss vel litt hjemme der. Den tryggheten vi kjente av å høre arabisk var fortsatt der så klart.
Etter det året ble vi sendt til vanlig skole i den kommunen vi sognet til. Jeg fikk meg som vanlig mange «venner». Eneste jeg ønsket var å være slik som alle andre. Barna var nysgjerrig på oss. Noen av dem har jeg enda litt kontakt med. Mange av dem er jeg glad for jeg aldri vil se igjen.
Første året på skolen var greit på en måte, utenom jeg kjedet livsskiten av meg. Jeg ble ikke tatt imot som det smarte barnet som jeg var. Jeg ble satt i en sånn du er flyktning og skal ikke kunne stort opplegg.
Jeg prøvde å forstå nordmenn. Jeg ville jo være som alle andre og gjorde det de gjorde. Sa det de sa. Ville ikke skille meg ut. Selv om jeg var ingenting som dem. På skolen viste dem knapt hvor Iran var. Dem viste ikke engang hvor mektig Iran var. Dem trodde bare for vi var på flukt så hadde vi det sikkert ikke så privilegert som «Norge» liksom var den gang. Så jeg og min søster ble aldri fanget opp av læreren, vi ble rett og slett ikke prioritet til å gå i dybden i fagene.
Barneskolen gikk jo likevel for så vidt greit utenom siste året, da byttet jeg klasse pga all mobbingen. Ikke at det ble mindre mobbing, men jeg slapp å være i samme klasserom hvert fall.
Hver dag ble jeg mobbet for alt. Mobbet så mye at jeg hatet å være i fra Iran, være mørk, hatet å være annerledes. Jeg ønsket å være som alle de andre. Jeg hatet å bo der vi bodde, jeg hatet skolen som ikke tok tak i all mobbingen og lot meg bare stå der og ta imot. Utenom ett par lærere på ungdomskolen så var rektor ei dame som ikke gadd å engasjere seg i noe som helst. Jeg bærte så mye hat i meg at jeg var mye sint til tider.
Vi ble tatt ut hver gang det var norsk time på skolen, vi utlendingene satt sammen i samme rom, alle i forskjellige alder og lærte det samme. En gang husker jeg han enne gutten spurte læreren vår om vi kan bli hvite om vi vasker oss med klor. Han ville ikke være brun mer. Han hatet å være brun. Så det var nok ikke bare jeg som ble mobbet der. Alle som var annderledes ble mobbet der. Skikkelig dårlig miljø rett og slett. Dette var Randaberg sentrum om noen lurte.
Jeg ville bare dø den tid husker jeg. Jeg satt oppe hele natta i mange netter og ba om å bli høyere, lysere om en eller annen kjendis skulle komme sånn at ungene skulle la meg være i fred. Jeg skulket skolen så ofte jeg kunne. Husker jeg stod opp sammen med de andre. Gikk ut av huset når jeg skulle gå, for så vente til alle hadde gått ut av huset. For så gikk jeg tilbake til senga mi igjen.
Jeg bestilte så mange legetimer og gikk til legen for alt mulig rart, alene. Ikke en eneste gang spurte legen om alt var bra siden jeg kom dit så ofte. Ingen fanget opp at noe som ikke stemte helt.
Ikke at det var så morsomt hjemme heller, jeg fikk ikke lov til stort. Jeg fikk ikke lov til å gå på ungdomshus der det var fest, ikke fikk jeg lov til å snakke med gutter. Jeg ble truet med å få bank om noen gutter ringte meg eller dukket opp i døra. Ja foreldrene mine var ganske så streng i den tiden. Det var kulturkræsj fra annen verden.
En tid var vi mye i Stavanger der kulturskolen var husker jeg. Vi var så knytta gjeng. En dag var avisen innom kulturskolen og jeg fortalte til dem hvordan jeg hadde på skolen og mobbingen. Men rektor så feig som hun var mente at jeg diktet alt opp. Husker jeg satt på kontoret hennes og hun kjeftet på meg for telefonen hennes hadde ringt hele dagen. Hun lurte på om jeg viste hva jeg hadde stelt i stand. Hun tok ikke tak i mobbingen heller. Så det var bare å svelge noen tørre kameler og børste av seg og reise seg opp igjen. Så da ble det til at jeg aldri fortalte til noen heller om mobbingen igjen. Jeg tenkte kanskje en skal aldri si i fra når en oppleve selv urett. Kanskje det er det som er mest riktige. Å aldri stå opp for seg selv og si ifra om jeg blir behandlet urett.
I begynnelsen av 2005 pratet jeg med ei av mobberne. Hun mente at jeg hadde lagt opp til det selv. Så jeg måtte svi for det. Ei voksen dame hadde hun blitt med egne barn. Men likevel fortsatt forsvarte hun sin egen handling uten lite snev av selvinnsikt.
Hva som var grunnen til mobbingen startet, ja hvor skal jeg egentlig begynne.
I korte trekk for å beskytte dem det gjelder. Jeg opplevde å bli seksuelt misbrukt i nær relasjon. Jeg fortalte til min bestevenn den gang og hun ville vi skulle fortelle til moren hennes. Moren hennes tok meg på alvor og det ble så klart drama uten like hjemme da. Sjokk for hele familien. Hele familien ble splittet. Men så valgte jeg å si at jeg løy for jeg ønsket ikke at familien min skulle bli splittet. Jeg ønsket bare å slutte å bli misbrukt, ikke at familien skulle hate meg for jeg sa i fra om noe som ikke var greit. Så hele denne greia ble velkjent på skolen og dermed var jeg ikke en av de populæreste jentene lenger og kunne bare bli hakket på. Jeg var en løgner mente dem da. Jeg sa aldri til dem at det var sannhet og ikke løgn. Jeg bare tok i mot. I fra alle kanter i den tid både familien og skolen.
Uansett tilbake til den tiden så bestod hverdagen min av at ungene ropte etter meg om å vaske meg med blenda. Dem kastet mat og annet søppel på meg og kalte meg for søppeldunk. En av dem rev i stykker klassebildet mitt og la det igjen på pulten min. Dem lo høyt hver gang jeg gikk forbi. Mobbet meg for klærne mine uansett om dem var slik som det dem gikk i. Var jeg ekstra fin en dag ble jeg mobbet ekstra for det. Jeg var mye redd om dem skulle banke meg. Men jeg viste aldri min redsel til dem. Selvom jeg skalv mye og var mye redd alene for meg selv.
Husker engang da bussjåføren fanget at jeg ble mobbet på vei til kulturskolen. Han stoppet bussen og ville kaste ut de mobberne. Det føltes så godt at endelig å bli sett av noen. Endelig noen som stod opp for meg og sa i fra. Jeg husker jeg var så stolt og glad at jeg bare gråt hele veien til kulturskolen, glad tårer altså.
Dem inviterte meg aldri på noen bursdagsfester. Ei heller turte noen å snakke til meg nesten. Bare en håndfull få og dem har jeg fortsatt på sosialmedia livet. De aller fleste gutta ville bare utforske kroppen min, og jeg hadde ingen sperre til å si nei til noen den gang, verken barn eller voksne. Jeg viste ærlig talt ikke da at jeg kunne si nei. At jeg selv bestemte over kroppen min.
Jeg hadde ei trofast bestevenn Tina, jeg og hun hang mye sammen. Men vi vokste dessverre i fra hverandre. Hun har alltid vært så voksen i forhold til meg. Men vi gjorde nå masse fint sammen, jeg har bare gode minner i fra henne og den tiden, da vi følgte hverandre som erteris og var god med hverandre. Egentlig lærte jeg mer av henne om hvordan jeg skal respektere kroppen min den tid enn noen andre tidligere.
Juletiden og sommerferiene når alle kom tilbake og fortalte alt dem hadde fått og gjort. Mens vi som hadde kun foreldrene våres hadde verken fått stort eller gjort stort. Jeg pakket ned noen ganger selv noen pakker som jeg hadde skaffet selv og latet som jeg hadde fått det fra noen andre, og fikk litt av foreldrene mine så klart, men det hjalp ikke på mobbingen. Vi var ikke en av dem likevel. Vi var ikke så «velstående». Vi var alt annet enn noe som trengtes omsorg og kjærlighet.
Engang ble min store søster banket ned noe så voldsomt at vi trodde at vi holdt på å miste henne helt. Det var flere store gutter som banket henne ned. Ingen politi kom, bare ambulanse som kom da og hentet henne til sykehuset. Det var mistforståelse over en sykkel, min søster sykkel ble stjålet og vi trodde vi hadde funnet den. Men for dem var det blodig alvor tydeligvis. Svartninger som stjeler og gjør slik som dem gjorde mot oss. Nei nei det skulle dem ikke ha. Bare dem selv fikk lov å gjøre slikt mot oss. Ikke omvendt. Så derfor fikk min søster så mye bank at hun havnet på bakken med ukontrollerte kramper og blod som rant ut fra munn, nese og ørene..
Siste året på skolen i sommerferien, kjørte foreldrene mine, meg, min søster og tantungen/lillebroren min på kryss og tvers i hele Europa. Når vi kom tilbake og fortalte om turen vår. Ble vi ikke trodd og noen påstod til å med at vi hadde forfalsket bildene. Vi hadde liksom ikke helt lov til å ha det ok og bra føltes det som. Jeg lurer hvor var foreldrene til disse ungene. Eller kanskje det var i fra foreldrene disse ungene tok ting i fra. Jeg vet ikke.
I 9 klasse hadde jeg lyst å feire bursdagen min. Jeg, moren min og mine søstre stod på og lagde haug av mat og handlet inn så mye av alt. Jeg tenkte stille med min barnlig sinn om dem så alt jeg hadde stelt i stand, kanskje da ville dem like meg. Jeg ventet spent på klokke skulle bli den tiden det ble. Jeg hadde invitert hele klassen. Vi var langt over 20 stk, 3 stk fra klassen kom. Jeg var helt knust husker jeg. Jeg følte meg så dum. Men det ble morsom kveld likevel. Tina som var en trofast bestevenn gjennom hele ungdomsskolen og hennes storesøster kom. Mine andre søstre var der og vi danset og hadde det veldig moro for oss selv. Jeg var heldigvis ikke ei som ble lenge igjen i sorgen. Var bare å børste av seg det verste og smile på nytt igjen.
Kulturskolen var eneste jeg så fram til hver uke. Der var endel innvandrer som var samlet under samme tak og vi kunne være like dårlig på norsk alle sammen. Men likevel verdifulle. Vi hadde det morsomt der og fikk meg venner og gode minner for livet. Det var så mange forskjellige aktiviteter der. Men vi var der mest for å være sosial, være med venner. Le og være barn og gjøre ting som ellers vi aldri gjorde pga mobbingen.
Jeg elsket å danse og det gjør jeg enda. Så dans ble stort tema der. Vi reiste rundt og besøkte hverandre. Hadde ville fester og badet midt på natta i Kristiansand. Syklet overalt vi kunne. Vi var en knytta gjeng som aksepterte hverandre for det vi var. Uten at noen ble utestengt, ingen ble mobbet. Vi var nesten som søsken som passet på hverandre. En fin god gjeng husker jeg. De aller fleste var spanske, så jeg lærte endel spansk den tid.
Videregående var en helt annen opplevelse. Ny skole, nye elever. Ingen kjente meg fra før. Selv om jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle bli. Foreldrene mine mente hele livet at jeg burde bli lege. Hvorfor skulle jeg bli lege bare for foreldrene mine ville det? Dessuten jeg likte ikke blod og besvimte nesten av bare jeg så en sprøyte. Så lege skulle jeg ikke bli.
Den tid var det helt andre ting jeg ønsket å ha i livet. Jeg ville være fri til å gjøre det jeg ville. Jeg tenkte alltid at det er mye tid til å velge hva jeg ville bli senere. Selv om tanken om hva jeg skal bli har vært en tanke jeg har tenkt mer på enn noe annet her i livet sånn egentlig.
Den perioden hadde jeg mange såkalte venner. Noen av dem husker jeg ikke engang lenger. Noen av dem har jeg fortsatt noe kontakt med. Er så svært takknemlig at dem finnes enda i mitt liv. Det var en kort periode der jeg følte alt vare bare fryd. Jeg kunne gjøre som jeg ville uten at noen kunne si noe om det. Ingen som mobbet meg. Ingen som pratet stygt til meg. Selv om jeg hadde mine dårlige dager.
Etter en periode dukket en ny “onkel” opp hos oss, dermed begynte ny runde med seksuell misbruk. Jeg husker min søster og meg prøvde å sove mest mulig sammen for å slippe å ha han innom rommet. Men han var veldig frekk han tok seg til rette når det var mulighet for han. Jeg våget ikke å si det til familien eller noen andre denne gangen. Jeg våget ikke engang å tenke ny sjokk runde og splittelse og ny mobbe runde.
Dermed valgte jeg heller å pakke baggen min og rømme hjemme fra som 16 åring.
Husker jeg måtte gjøre meg ben hard for å kunne gjennomføre rømmings planen min. Husker moren min kuttet hånden sin med stor kjøkken kniv kvelden før jeg rømte. Det var skikkelig dypt, men jeg valgte å ignorere det hele og bare gikk på rommet mitt. Jeg hadde på forhånd kastet klær ned i fra vinduet så all klær og alt var borte før jeg rømte hus.
Barnevernet var i bildet i begynnelsen da jeg rømte hjemme fra. Ikke at det var noe særlig annet enn husregler dem mente jeg bør følge i mitt eget leilighet. Regel om at jeg skulle være inne i leiligheten jeg hadde skaffet meg rundt klokke 18.00 tiden. Altså her er det snakk om jeg var rundt 16 år. Så jeg valgte heller å flytte til kjæresten min, han var mye eldre enn meg. Han var vel rundt 30 årene den gang. Jeg hørte aldri noe i fra barnevernet etter det. Ikke engang en telefon eller besøk om jeg lever eller noe som helst.
Han jeg var sammen med var svært sjalu type, kontrollene mann som kastet meg til tider vegg i mellom om jeg ikke gjorde som jeg fikk beskjed om. Så jeg snek meg ut når han var på jobb og dro til venner. Jeg fikk ikke lov til å ha venner på besøk eller snakke i telefonen. Han ville ha meg for seg selv og ville ikke at jeg skulle treffe noen.
Jeg valgte å gå i fra han rett etter jeg ble 18 år.
Han angret på alt han gjorde og har sagt unnskyld for alt. Jeg grøsser likevel bare jeg tenker at jeg har vært sammen med mennesker som har ønsket meg så lite godt. Hvor mye jeg har egentlig lat kroppen min bli brukt. For jeg ikke har hatt den trygge oppveksten.
Jeg brukte tid på fest, moro, all slags av narkotika, stjal og mye sex. Jeg var vill og vågal. Elsket å være midtpunkt og gjøre endel faenskap. Jeg tok igjen alt av det jeg hadde opplevd fysisk. Var skikkelig rasshøl til tider mot flere husker jeg. Selvom jeg var snill og god med de aller fleste. (Mer om den perioden får jeg skrive annen gang)
Men mest av alt innerst inne var jeg bare redd lita jenta som trengte omsorg og kjærlighet. Hadde trengt å bli fanget opp og sett av noen der som kunne gi meg trygge opplevelser. Jeg viste ikke hvordan det var å være rundt en mann som ikke ville ta på kroppen min og gjøre noe fysisk med meg. Jeg trodde lenge at slikt skal det være.
I lang tid i den perioden på rømmen savnet jeg mamma min. Savnet at hun strøk meg i håret. Jeg gråt og syntes veldig synd på meg selv til tider husker jeg. For jeg var da “voksen” og savnet fortsatt mamma min. Så det ble til at jeg tok kontakt igjen med foreldrene mine og vi ble venner igjen. Men det tok sin tid før vi fikk god kontakt igjen. I dag er jeg svært så glad i foreldrene mine. Jeg elsker dem begge to. Dem har forandret seg så mye i senere tid. Blitt veldig rund i kantene i forhold til før. Dessuten så er jeg svært så takkenemlig for nettopp dem er foreldrene mine. Selvom dem har sine feil og mangler.
Ja dette ble veldig kort versjon av mange år. Nå har jeg blottlagt hele sjelen min i korte trekk. Så ingenting av meg kan noen bruke mot meg lenger. Nå står alt her i korte trekk.
Om noe av dette kan hjelpe noen der ute. Så tenker jeg at alt jeg har opplevd har ikke vært bortkastet likevel.
Jeg er egentlig ganske så stolt av meg selv. Det å ha opplevd så mye vondt og likevel ha godt hjerte og stadig ser det fine i andre mennesker. Jeg tenker jeg er en gave og velsignelse for denne verden. Det tar jeg hvert fall med meg i mitt hjerte, mens jeg finner mot til å klikke på publiser knappen..
