I 1979 i Teheran, Iran midt i revolusjonen ble jeg født. Det var den tid da Kongen av Iran gikk av kronen. I tillegg var det krig i mellom Iran og Irak.
Noen uker for tidlig enn termin ble jeg født. Min mor hadde termin i April. Men jeg hadde bestemt meg å komme i mars jeg. Mine foreldre hadde bestemt seg for å kalle meg for Shabnam. Men heldigvis så ville min morfar noe annet. Han satt seg på bakbena vist og mente jeg skal hete Azadeh. Azadeh er jammen mektig navn. Stort navn til ei lita jente å bære tenker jeg nå tilbake. Azadeh med stum H, betyr Frihet. Frihetskjemper. Det er først nå mange år senere føler jeg kan bære navnet mitt med stolthet. At navnet mitt representerer meg. Den Jeg Er.
Jeg er minste jente av fire jenter, alle med sterke personligheter. Jeg har stort sett bare hengt etter selv om jeg har fått markert meg godt likevel på min måte. Jeg har vært den som alltid sa min mening, når alle andre var stille, selvom det har satt meg i en svært så lite populær posisjon mangt ganger i livet. Den som har stått opp for rettferdighet for andre. Mine rettferdighetssanser overfor andre er mer tilstede enn overfor meg selv, dessverre. Men for det meste har jeg observert alt og alle og det gjør jeg enda.
Født i en resurs sterk familie. Der ingen av oss manglet noe. Bodde den gang i en av Teherans fineste strøk. Vi bodde i toppetasje i en blokk leilighet og hadde villa på stranden. Vi hadde vårt eget vaskehjelp. Vi hadde hele familien rundt oss. Stor familie med besteforeldre og tanter og onkler i fra begge sider. Vi reiste mye på ferier husker jeg, om det var dagsturer eller lange turer. Og Jeg var trygg lita jente som syklet rundt og lekte rundt og aldri manglet noe verken av oppmerksomhet eller materielle goder.
Jeg har opplevd veldig mye siden jeg var liten, som litt over 1 åring fikk jeg min aller første arr, på øyebryn, dypt sår som ble til noen sting. Det var ei jente som traff ansiktet mitt med foten sin da hun husket. Jeg har blitt fortalt at vi var på ferie da det skjedde, foreldrene mine ble så i fra seg at dem glemte de to eldste barna og bare kjørte avgårde med oss to minste til sykehuset. For så komme på dem andre lenge etterpå. De to eldste har fortalt at dem ikke skjønte stort enn plutselig var vi borte og dem stod der haha…
Tror jeg hadde nok gjort det samme selv om jeg hadde opplevd slik med en av mine barn.
Til å brenne meg med kokende varmt vann med største kjelen vi hadde i hus, og få andre grads forbrenning i nesten hele nedre del av kroppen min i alder av ca 4-5 år. Moren min skulle lage smalehodet/sauehodet, og jeg ville se på da hun skulle lage dette da. Så hun tok kjelen til stuen og jeg gikk ved siden av henne. Håndtak på kjelen knakk og kjelen veltet over meg.
Jeg husker den dagen som det var i går. Der jeg skrek og rulte rundt i hele stuen av smerte i det kjelen traff meg. Husker moren min tok tak i meg, løftet meg opp mens faren min i panikk rev av meg buksen min og all hud ble revet bort.
Jeg husker da vi kjørte i fulle fart til sykehuset. I lang tid prøvde foreldrene mine vist å få en av de sykehusene til å ta meg i mot. Men ingen ville det pga faren min sitt navn. Vi var bannlyst overalt. Til sist var det en privat sykehus som sa ja til å ta meg i mot. Men så fikk ikke foreldrene mine lov å være med inn og jeg måtte alene være i sengen for å bli bandasjert. Jeg har sånn ut av meg selv minner egentlig. Det har jeg fra alle traumene jeg har opplevd. Ja det har blitt mange av dem egentlig opp gjennom årene..(skriver litt etter litt om det etterhvert)
Jeg husker jeg stod i det ene hjørne på sykesenga skalv og var livredd. Han sykepleieren var ikke noe hyggelig, eneste han lurte på var om jeg hadde tisset i senga siden det var våt der. Han tvang meg til å legge meg ned for så bandasjerte meg og sendte meg ut igjen uten å vise noe som helst medfølelse..
Jeg husker da militær sykepleier tanten min kom hjem til oss, hvor skuffa hun ble over hva slags bandasje dem hadde brukt. Hun var så kjærlig og god. Behandlet sårene mine slik som hun gjorde i militærleir med de kjemikaliene dem brukte på militærsykehus. Hadde det ikke vært for henne og de sterke midlene så hadde jeg hatt nå skikkelig stygge arr. Men heldigvis har jeg nesten ingen spor av hendelsen. Hun tok ut vann i fra blemmene med sprøyte mens jeg skrekkslagen så på alt hun gjorde. Hverdag kom hun og gjorde dette..
Jeg hylte og gråt langt i fra sjelen husker jeg, jeg skrek alt jeg kunne og sa jeg hatet dem alle. Jeg gjorde motstand så dem måtte holde armene mine og føttene mine og bare løfte meg til dusjen, først måtte jeg dusje med noe annet kjemikaliet på bena, for så etterpå måtte det brukes enda annet sterkere middel for underlivet. Jeg husker ansiktet til mine søstrene der dem gikk fram og tilbake, viste ikke helt hva dem skulle gjøre av seg og dem holdt seg for munnen og gråt, stakkars.. synes virkelig synd på dem når jeg tenker tilbake.
Faren min nektet å være i huset, moren min holdt seg sterk for min del. Jeg var sengeliggende lenge. Fikk mye gaver av alle da. Det var eneste som var positivt med det hele husker jeg. ;p
Men jeg smilte da alltid etterpå. Jeg var sånn som bare smilte for det meste. Uskyldig, takknemlig smilende lite barn som aldri gjorde noe stort av meg, har jeg hørt at jeg var. Ikke engang gråt jeg etter mat da jeg var baby.
Etter en periode var jeg heldigvis frisk nok til å gå på skolen igjen, husker første gangen krigs alarmen gikk på skolen. Vi hadde hatt øvelse på å gå under pulten når alarmen gikk. Men denne gangen var bomben for nærme, alt for nærme. Da måtte vi alle gå i bombe kjelleren.
Det var så skummelt husker jeg. Det var første gangen alarmen gikk på dagtid. Det var kaos og panikk overalt. Jeg husker panikken i øyene på barna, jeg så ikke mine egne øyner. Men jeg var nok livredd jeg også. Jeg husker jeg prøvde febrilsk å lete etter min søster. Jeg ville ikke gå i bombe kjelleren uten henne. Det var ingen lærer å se, bare barn som sprang rundt panisk. Jeg fant henne ikke, trodde jeg hadde mistet henne helt. Men hun hadde heldigvis dratt hjem.
Omsider kom faren min og hentet meg hjem fra skolen, noen få gater før vårt hjem hadde en blokkleilighet blitt bombet ned.
Vi stoppet opp litt og så på denne 3 etasjer med blokk som hadde blitt bombet i hjel og 3 familier ble utslettet helt. Det var blod og hjernemasse overalt. Det var så surrealistisk, jeg husker jeg tok mentalt bildet av alt selvom jeg ikke helt ville se. Men øyene ble bare store og jeg kunne ikke engang lukke dem. Det var så mange folk der, folk gråt og var helt i fra seg. Jeg husker jeg holdt faren min hardt i hånden og bare observerte alle detaljene som aldri ble glemt. Vi sa ingenting på vei hjem.. bare gikk i stillhet.
Husker en kveld da alarmen gikk igjen, hadde vi en bag med penger, pass og det mest nødvendige pakket klar og det var kun denne bagen vi tok med oss ut av vårt hjem.
Husker vi gikk ut alle sammen i et grønt område rett på utsiden av blokkleiligheten vår. Folk ropte om å ikke gå med lyse klær. Folk ropte om å ikke røyke. Det var skremmende opplevelse for meg som var liten den gang å høre panikken i stemmen til folk. Min mor holdt min hånd trygt gjennom det hele mens alarmen gikk, til vi kunne gå hjem igjen.
Senere etterhvert ble vi så vant med denne alarmen gå, så jeg og min søster som er 2 år eldre meg gikk opp på taket hjemme og så på bombene og flyene for så gå tilbake til lek igjen. Ble nesten som lek for oss to søstre. Gjette lek hvor bobmen havnet hen til sist. Vi har vært svært så knytta meg og min søster. På godt og vondt. Mest godt da heldigvis. Hun har alltid vært min bestevenn. Selvom vi har hatt våres fighter når det gjelder gutter og klær opp gjennom ungdoms årene..
Uansett noen uker etter dette, samlet moren min alt hun kunne finne av eiendelene våres, og plasserte alt midt i stuen. Jeg skjønte ikke stort og jeg fant fram mine ting også og la dem i samme haug. Men så viste det seg at hun solgte alt hun kunne. Mine ting også ble solgt. Jeg ble så lei meg. For jeg ville jo ikke selge mine ting. Men det varte ikke lenge til vi plutselig dro fra alt og alle og ble bare oss 6 igjen.
Det hastet veldig, faren min ble nesten drept den dagen. Så han klarte å lure seg unna heldigvis. Hjemme vårt, telefonen alt hadde blitt avlyttet i lang tid. Så foreldrene mine var klar over at Iranske myndigheter kommer til å drepe faren min så fort det ble en mulighet til det. Ingen fikk lov den tid å være i mot regime, ikke nå heller egentlig. Hvert fall ingen som har noe posisjon i Tehran eller Iran generelt
Å være på flukt var en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende engang, selv om for meg som barn opplevdes det som eventyr for det meste, noen ganger veldig kjip eventyr.
Men for foreldrene mine som alltid måtte snu seg to ganger uansett hvor enn dem var i alle disse årene vi var på rømmen. Det måtte ha vært psykisk terror tenker jeg..
Vi tok evig lang busstur over fjellet, det var flere familier og andre ungdommer som rømte samtidig som oss. Husker vi stoppa ved rasteplass opp i en dal. Der det luktet hasselnøtter av trærne, det var grønt overalt, noen fant til å med gressløk og spiste på det. Jeg prøvde å finne også. Men jeg fant bare gress og ikke skjønte helt forskjellen den gang. En liten stund føltes det som ferie vi var på og ikke flukt.
Husker en som fikk panikk kastet ut alle pengene sine ut over dalen. Det fløy med penger overalt. Alle sprang rundt og samlet pengene hans og ga det tilbake til han. Men igjen stod jeg bare der og så på alt.
Det var merkelig stemning over hele der. Hele veien til Tyrkia var det nesten ingen som sa stort. Helt til vi var framme. Da ble det jubel
Da vi var trygt framme i Tyrkia, der hadde foreldrene mine allerede fått ordnet en fin stor leilighet til oss midt i Istanbul.
Første året hadde vi endel penger. Var nesten som veldig lang lat ferie uten skole og mål og mening. Prøvde mange ganger å komme oss ut av landet og til Europa, moren min ville bo i Canada. Men ble dog sendt tilbake til Tyrkia. Etter noen runder med slikt gikk pengene våres nesten tom. Der satt vi igjen med nesten ingenting.
Istanbul var merkelig plass egentlig, folkene var så rare husker jeg. Det var ingenting likt Iran.
Så det var veldig ensomt å være Iraner der.
Husker foreldrene mine sa en dag nå skal vi ta tog og jeg var så spent for jeg hadde aldri tatt tog før. Men etter eviglang togtur til en landsbygd i Tyrkia var jeg så lei at jeg ikke ønsket å ta noe tog mer etter det. Vi leide oss stort hus der. Mens faren min var ute og jobbet stort sett hele tiden. Satt igjen oss 4 søstre og moren alene der. Ikke at det var noe nytt, faren min jobbet jo stort sett hele tiden i Iran også. Så vi var jo egentlig ganske så vant med at han var mye borte. Moren min er den som har vært limet i vårt familie. Nabohuset var det annen persisk familie. Vi to minste søstre og barna til nabohuset fikk engelsk lærer på besøk slik vi fikk studere noe.
Etter ca 1 år hadde vi ikke annet valg enn å flykte videre, Iranske myndighetene hadde skjønt vist at vi var i Tyrkia. Så vi måtte flykte til Syria, første stopp var Damaskus.
I de 4 årene vi bodde i Syria ble jeg endel av arabere. Dem var gjestfrie og hjelpsomme mennesker. Snille og utrolig hyggelig. Jeg vandrer rundt som annen araber. Jeg elsket Syria. Jeg ville egentlig bo der. Jeg ville være araber den gang.
Dem viste veldig godt om Iran og behandlet oss med respekt. I begynnelsen bodde vi i ett lite rom som vi leide. Det var flere Persere som leide rom der. Etterhvert måtte vi flytte på oss, som faren min sa vi bodde overalt i Syria og minst 100 ganger måtte vi flyttet på oss i de 4 årene.
En lang periode spiste vi bare risgrøt. Jeg klarer ikke smaken av grøt den dag i dag etter all grøten vi spiste. Jeg husker eneste jeg ønsket meg var en stor rosa panter bamse. kke maste jeg at jeg ville ha. Men jeg bare pekte på barna som hadde og sa, se dem har en sånn dem også. Jeg hadde ikke engang en dokke å leke med.
Men likevel klagde jeg ingenting om de tingene jeg ikke hadde og aldri fikk. Bursdager, jul og nyttår kom og gikk uten at noen av oss feiret noe som helst. Det var ikke stort å feire.
Husker mye glede jeg hadde da faren min fortalte eventyrer. Jeg elsket det og han kunne det å fortelle eventyrer. Og ja vi var mye på sirkus også en periode. Vi var så ofte der at vi ble kjent med nesten alle som jobbet. Kino og filmer så vi også mye på, så mest på indiske filmer da. Hele gjengen kunne nesten snakke Indisk etter alle de filmene vi så.
Etter en periode som føltes all evighet fikk vi endelig hjelp i fra FN og ble godkjent som kvoteflyktning. Da ble livet lettere. Med tanke på stemningen i hus ble lettere, det var en byrde i fra foreldrene mine sine skulder som ble borte, og i tillegg fikk dem 100 dollar å klare oss med i måneden, det var mye penger den tid der nede. Nå eksisterer ikke Syria i hele tatt. Bare det gjør meg vondt langt i sjelen.
Uansett FN skulle finne land som skulle godkjenne oss som kvoteflyktning, imens flyttet vi langt av gårde til liten landsbygd. Og der fikk endelig jeg og min søster begynne på skole, da hadde vi allerede vært uten skole i mange år.
Jeg var flinkeste eleven i klassen. Var til å med tillits elev. Var aktiv på skolen og drev med basketball, håndball. Lærerne der hadde virkelig troa på meg. Dem var så stolt over hvor skoleflink jeg var. Jeg hoppet til å med over en klassetrinn og var sammen med dem som var eldre.
Utenom skolen hadde jeg noen venner som jeg lekte med. Ellers gikk jeg mye rundt for meg selv ute og observerte mye av hvordan folk levde der. Dessuten jeg pratet og skrev arabisk som om jeg hadde aldri gjort noe annet
Selv om alt dette har vært svært sårbar tid for familien, det må jeg nevne. Det var mye annet vondt som skjedde i den perioden som jeg tenkte å skrive om senere når jeg finner mot til å gjøre det..
Det verste var da moren min nesten døde i fra oss, det var en bil som krasjet i henne mens hun gikk over fotgjengerfelt. Jeg husker vi stod på takterrassen alle 4 søstre og gråt for vi hadde fått beskjed om moren vår hadde blitt påkjørt og dødd. Jeg husker oss fire søstre stå samlet som foreldreløse barn og gråt. Det satt dype spor hos moren min. Jeg husker at hun var mye borte i fra oss i lange tider. Uten at jeg fikk svar på hvor hun var og om alt ville gå bra.
Legen hadde plassert henne sammen med de døde da hun våknet til livet igjen. Hun fortalte i senere tid at hun fikk valg om å dra eller komme tilbake. Hun valgte å komme tilbake. Men detaljene rundt husker hun ikke lenger. Det er mange år siden nå.
To ganger opplevde hun på den tiden å miste livet. Men likevel kom tilbake til oss. Det var hard påkjenning for oss alle. Ikke rart hun var langt borte da jeg så henne i øyene noen ganger. Den perioden søkte faren min mye trøst i katolsk kirken, han vurderte til å med å plassere oss to minste i katolsk hjem for jenter. Men i følge han nå i senere tid så har det aldri skjedd da.. 😉
Når jeg tenker tilbake til den tid. Så beundrer jeg at foreldrene mine i hele tatt klarte å holde ut sammen i den tiden. Det må ha vært en enorm påkjenning å være på flukt sammen med 4 barn og tillegg alle jenter.
Men må også nevne mine to eldste søstre har nesten vært som mødre for oss minste. Hadde det ikke vært for dem to i flukten, så aner jeg ikke hvordan det hadde gått med oss minste jentene..
I mellom tiden der giftet min storesøster seg og fikk en sønn. Så vi ble flere i familien. Og jeg ble tante i alder av 10 år, men han ble min etterlengta lillebror. Det er han vel enda.
Jeg ble fortalt i senere tid at faren min måtte ta all slags ymse jobb til å kjøpe mat til oss og ha tak over hodet for oss. Han som var rektor og lektor på universitet, høgskoler i Iran. Det må ha vært et nederlag for han, men han så kanskje ikke på det slik tenker jeg.
Men den tiden lærte foreldrene mine mye. Og den lærdommen dem har gitt videre til oss. Gi alltid, del alltid, hjelp alltid, selv om en ikke har mye selv, så kan en alltid strekke ut en hånd og hjelpe andre.
Det skjedde så mye i de årene vi var på flukt. Jeg er glad for jeg var liten og ikke ble så preget av det, selvom jeg likevel ble det. Jeg mistet mange år skolegang, jeg mistet trygghet. Jeg mistet den uskyldige tilliten en har til livet. Men ellers for meg var det meste som lek. Jeg fikk ikke vite før senere tid om hvorfor vi måtte flykte.
Jeg trodde lenge det var pga krig mellom Iran og Irak. Jeg bæret hat lenge over Irak og ville ikke snakke med noen som var i fra Irak. Jeg gikk lenge og så på dem som ødela hele livet vårt. Men så var det pga faren min holdt på å bli drept for han støttet Kongen/Shahen i Iran og ikke det nye regimet. Dem skulle skyte han, dermed hastet det at vi bare dro vårt vei. Det var alt for mange som ble drept på den tiden. Alle som støttet og hadde noe å gjøre med kongen. Helt utrolig at vi klarte å komme oss unna egentlig.
Det gjorde meg likevel sterkere å være vitne til så mange ting og oppleve annet hverdag enn det som er vanlig her i Norden. Jeg var ett sånt barn som hadde endel åpenbaringer, drømte om ting som skulle skje. Så ting andre ikke så.
Husker hver gang jeg hadde åpenbaring, var foreldrene min like spent på hva jeg hadde å fortelle. Dem stod alltid begge stille og holdt nesten pusten for å høre på meg. Husker noen ganger mamma min ble utålmodig for jeg brukte litt tid på å fortelle..
Husker alltid det samme tingen dem sa, “ikke vær redd, bare fortell» Deilig minne å huske tilbake på…Jeg har sagt dette mange ganger før, men sier det igjen jeg er så takknemlig for mine foreldre har alltid hatt tillit til mine drømmer, de tingene jeg sa. Jeg har bært den tilliten i hjerte mitt. For hadde det ikke vært for dem. Så hadde jeg ikke hatt den troen på meg selv som jeg har nå.
Ja ja , dette ble veldig kort versjon, men resten for bli i en bok, dette er for tøft å skrive om… det er ikke bare gode minner som dukker opp som dere leser. Men det er healing i dette også. Å skrive ned og tenke tilbake, men det holder for denne gangen…