Rart med det egentlig, her sitter jeg på etterlengta sofa jeg har ventet på i all evighet, først for å finne den, for så vente til den skal komme hit.
Tålmodighet var jeg dessverre ikke født med, men jammen har jeg lært meg mye av det siste 16 år.
Jeg sitter her og smiler over alt av galskap som skal egentlig til for at en skal våge å stå fram og si jeg er den her jeg er. Jeg ønsker å være denne her Kvinnen.
Jeg tenker jeg kan aldri tilfredstille alle i denne verden, så jeg har nok engang etter livets heldigvis myk lekse denne gangen lært nok engang å tilfredstille meg selv er viktigere enn å måtte tilfredstille andre og deres behov foran meg.
Flyvertinne masken som jeg prater ofte om. Hvor viktig den er, så jeg kan med hånda på hjerte si stolt at: Jeg tok en avgjørelse som min fortid og framtid meg som blir svært så takknemlig for. Nemlig verken jeg eller dem jeg er glad i trenger å være bunden fast til hverandre når det føles mer som ofring, for begge sider enn glede…
Jeg er ikke helt sikker på hvordan helt ekte kjærlighet føles helt enda, men jeg klarer ikke helt å se for meg at det handler om offer seg på noe vis..
Jeg tenker en som er villig til å se sine feil og mangler, en som skjønner at han har ansvar for sitt eget lykke. En som forstår at han er ikke perfekt og det er ikke jeg heller. En som er like raus som meg selv på alle måter.
Jeg tenker jeg har lyst en skal se meg for det jeg er. Alle mine oppturer og nedturer og når jeg blir sint og gal, at han kan lytte til det som ikke blir sagt, at han ikke hisser seg opp og skyter enda mer.
Heller bare holde rundt meg og betrygge meg, eller i hele tatt trøste meg. For det er jo trøst jeg søker da..Og det samme andre veien.. En som skjønner at forhold går begge veier.. alt går begge veier. En som prater med meg om alt mulig rart. Deler drømmer.
En som ser livet med positiv innstilling og har drømmer og visjoner.
En som kan se at jeg har mye i meg og ikke ønsker å gjemme meg vekk i fra alt og alle. En som kan løfte meg opp slik som jeg løfter.
En som kan være fri sammen med meg. En som kan SE meg når jeg tviler på meg selv. En som legger merke til ting andre ellers ikke ser..
En som kan være sterk for meg noen ganger selvom jeg er sterk selv. En som har ryggen min for en gangs skyld. En som er superhelt og ser superhelten i meg.. og ikke minst en som ærlig og oppriktig! Jaja Lista kan jo bli romantisk lang gitt.. haha
Wow jeg har ikke gitt meg selv engang lov å tenke slikt på svært så lang tid, så det var jo fint at jeg har begynt å vurdere hva jeg ser etter. Jeg tenkte før vakuum av hodet ble sluppet fri at kanskje kjærlighet er å tåle at en ikke får all kjærligheten en gir selv tilbake.. Jeg vet ikke. en blir rar av mindre av det jeg har vært gjennom i livet. Så jeg tenker at jeg i hele tatt klarer å reflektere så kjapt over mine handlinger, ja da er det hvert fall håp om ikke annet..
Any way det er egentlig også en veldig viktig detalj uansett hva det måtte være i livet. Om en selv ikke helt vet hva en vil i livet. Så blir en dratt i all slags retninger andre vil du skal gå. Så det er jo viktig å vite hva en selv vil.
Apropos det har vært slik lenge nok for meg, jeg har latt meg selv til tider bli dratt så mange retninger, men nå er det nok! Jeg bestemte meg for å stå opp for meg selv, jeg har ingen planer om å legge meg ned å dø. Det er ikke derfor jeg ble sendt ut til denne verden. Jeg er fortsatt veldig sikker på at jeg ikke ble sendt hit helt frivillig denne gangen..
Uansett etter det så har velsignelser mirakler dallet ned. Jeg kaller dem hvert fall det. Og det er de tingene jeg trenger faktisk for å begynne. Helt fantastisk hvordan veien fram bare vise seg når en først bestemmer for en ting.
Jeg har fått de fantastiske framtids visjonene, en så vilt at jeg ikke engang våger helt å skrive om alt helt enda. Men jeg tenker at jeg har aldri i livet etter så mange års erfaring med meditasjon og Reading hatt slike visjoner, så noe må det bety. Jeg ser en eldre stødigere utgave av meg, åh bare tenke tilbake til hva jeg så gir det meg frysninger i hele kroppen og langt inn i sjelen…
Som sagt jeg ser meg selv, stå på en scene, kjempe stort sal. Nesten som prisutdeling av noe slag, og taler og takker for noe viktig. Og forteller om da jeg hadde visjon om nettopp denne kvelden.
Resten av alt tar jeg litt etter litt. Det er så mye fantastisk egentlig, vi tror vi kan finne ut av alt på internett, mens det beste database er faktisk universet dere. Det er helt fantastisk hvor mye download som kommer bare en går innover og kjenner etter.
Jeg får beskjed om å ta det med ro, ta det rolig nå. Til å med kroppen begynner å klage litt. At ting skjer når det skal skjer og alt er i orden.
Så nå har jeg gitt meg selv helt lov til å sitte her, med god kopp te og skrive dette og ta en velfortjent lat helg etter kjempe lang tid. Nå ska jeg nesten ikke gjøre noe stort enn å bare være mamma for jenta mi og kose oss. Kanskje hvis jeg er heldig så får jeg barnefri noen timer i morgen. Men vi får se på det. 🙂
Gleder meg til mer lek og mer moro, nå har jeg hatt det alvorlig nok lenge dere.
Og ett lite bildet må jo bli–
Litt små detaljer igjen da før tilbygg er helt ferdig, anyway synes det begynner å bli koselig jeg da. 😀
Azadeh Aslanzadeh Azari