Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg tenker. Folk som ser meg navigere i en travel hverdag som 100 % alenemor og fulltidsstudent, samtidig som jeg leder en psykologiforening, lurer av og til på om hodet mitt aldri slår seg av. De spør om jeg er en overtenker.
Svaret mitt er kort og kontant: Nei. Jeg har aldri vært en overtenker.
Det er en vanlig misoppfatning at det å ha en traumehistorie og et høysensitivt nervesystem automatisk betyr at man drukner i kronisk bekymring. Hos meg fungerer det stikk motsatt. Min høysensitivitet er ikke en svakhet; den er en høyst effektiv radar. Den fanger opp nyanser, stemninger og detaljer i lynraskt tempo. Derfra tar mitt logiske, analytiske tankesett over. Jeg legger sammen brikkene, tenker fort, og handler med dyp empati.
Men det er en hake: Denne radaren krever enormt mye energi.
Når alarmsystemet drukner i høyspenn
Har jeg aldri opplevd det som føles som overtenking? Jo, men kun i spesifikke situasjoner: Da jeg var i usunne relasjoner med menn som ikke var gode for meg eller usikkerhet rundt framtiden, og under sterke traumesjokk.
Når du befinner deg i et utrygt miljø, blir den høysensitive radaren tvunget inn i en desperat overlevelsesmodus. Du må analysere hvert blikk, hvert ord og hver stemningsendring for å beskytte deg selv. Under et traumesjokk handler det ikke engang om tanker lenger; da drukner man i en biologisk unntakstilstand. Det er en overaktiv amygdala og et nervesystem i høyspenn som pumper ut stress. Dette er ikke et personlighetstrekk, det er kroppens alarmsystem som hyler.
Det er nettopp fordi jeg kjenner den utmattende følelsen av et nervesystem i høyspenn, at jeg har måttet lære meg en helt spesiell form for egenomsorg. Jeg kaller det mitt disiplinerte tunnelsyn. Når dagsformen min er lav eller under ekstrem stress og påkjenning, når jeg er utslitt har jeg null kapasitet til å opprettholde tunnelsyn, da tar ptsd i bagasjen over, når biologien tar over, så har kunnskap eller muskel ingen sjans i verden å overta den jobben.
Derfor er rutiner for meg alfa og omega for å kunne opprettholde denne tunnelsyn muskelen. Jeg bruker emosjonelle intelligens og høysensitiv til å registrere hva omgivelsene forventer og så bruker jeg ren logikk til å skru av bryteren. Jeg snevrer inn fokuset til kun å gjelde “mitt og meg”. Jeg tar på min egen oksygenmaske for å beskytte meg selv mot utbrenthet, og jeg stenger ute all ytre støy. Jeg har lært å dele meg det jeg har fra full kopp. Jeg har blikket og fokus på det jeg skal ha, og tilbake til å være hjemme å være mamma igjen.
Å bryte et generasjonstraume
Dette disiplinerte tunnelsynet er mitt viktigste verktøy for å oppnå det som er mitt aller største mål i livet: Å bryte et generasjonstraume.
Da jeg selv var barn, opplevde jeg å være på flukt. Under denne ekstremt sårbare tiden holdt moren min på å dø fra oss. Hun var mye borte på sykehuset, og faren min måtte naturligvis være der sammen med henne. Tilbake satt jeg og mine eldre søstere med en lammende uvisshet og den dype, skremmende følelsen av å være helt alene i verden uten foreldre. Jeg vet nøyaktig hvordan det føles når grunnmuren svikter.
I dag er jeg 100 % alenemor. Datteren min har kun meg. Mitt logiske og emosjonelle kompass sier at hun aldri, aldri skal måtte sitte med den følelsen jeg hadde da jeg var liten. Hun skal aldri føle at mamma ikke er der for henne, eller at mamma prioriterte andres forventninger, verv eller ytre støy foran hennes behov for tilstedeværelse.
Sette premissene selv
Dette premisser overfører jeg til alt jeg gjør. Som leder for psykologiforeningen har jeg valgt full åpenhet om min bagasje. Fordi rammene der er lagt opp etter mine behov, med møter på dagtid og kommunikasjon stort sett over WhatsApp, fungerer det optimalt. Det viser at jeg kan bidra og lede, så lenge rammene er sunne.
Når det kommer til foreldreroller og samfunnets forventninger ellers, har jeg måttet sette en rød strek i sanden. Hvis ugunstige tider, kveldsmøter eller andres krav truer med å tømme batteriene mine, sier jeg nei. Mitt logiske regnestykke er enkelt: Hvis jeg brenner lyset i begge ender for å tilfredsstille andres krav om informasjon eller deltakelse, risikerer jeg utbrenthet. Kollapser jeg, kollapser datteren min sin trygghet.
Å ha høy emosjonell intelligens betyr at jeg forstår andres skuffelse når jeg trekker meg tilbake og velger tunnelsynet. Men min lojalitet ligger hos datteren min og vår helse. Det å sikre at hun vokser opp med en mamma som er uthvilt, trygg og fysisk og mentalt til stede til studietiden min er over og langt utover det, er min aller viktigste oppgave.
Noen vil kanskje kalle det for strengt. For meg er det ren, skjær logikk, dyp egenomsorg og grenseløs kjærlighet.
Å ha høy emosjonell intelligens betyr at jeg forstår andres skuffelse når jeg trekker meg tilbake. Men min lojalitet ligger hos datteren min og vår helse. Det å sikre at hun vokser opp med en mamma som er uthvilt, trygg og til stede, er min aller viktigste oppgave.
Dette betyr ikke at jeg mangler medfølelse for verden utenfor. Jeg har en dyp empati for menneskene rundt meg, og jeg ønsker genuint å være en ressurs for andre. Men jeg har lært en livsviktig lekse: Jeg må gi fra en full kopp. Hvis jeg tømmer meg selv i et forsøk på å tilfredsstille alle andres krav, har jeg ingenting igjen til syvende og sist hverken til meg selv, datteren min eller de rundt meg. Ekte empati starter med å holde sin egen kopp full.
Så for å gå tilbake til der jeg startet, til spørsmålet om hvordan jeg tenker:
Hodet mitt fungerer ikke i sirkler av bekymring, og jeg kaster ikke bort dyrebar tid på overtenking. Jeg tenker i rette, logiske linjer, drevet av en dyp emosjonell forståelse for mine egne og mine medmenneskers behov. Min høysensitivitet samler dataene, min logikk tar avgjørelsene, og mine rutiner beskytter energien min.
Når jeg velger tunnelsynet, er det ikke fordi jeg ikke bryr meg om verden rundt meg. Det er fordi jeg har analysert nøyaktig hva som kreves for å holde meg oppreist. Det er min måte å tenke på, raskt, klart, empatisk og med blikket festet på det som betyr aller mest.
Noen tar det personlig når jeg trekker meg unna, og noen beundrer meg for denne lærte egenskapen. Ingenting av andre sitt syn har noe med meg å gjøre. Det kjære lesere kalles frihet.