Han og hun i alt vi ser
I begynnelsen var det to stjerner. Han og hun. De smeltet sammen og ble til jorden vår, den levende kroppen vi alle er en del av.
Derfor ser vi han og hun overalt. I mennesker. I dyr. I blomster som åpner seg mot solen. I vinden som møter fjellet. Den ene kan ikke eksistere uten den andre.
Havet er han. Sterk, bevegelig, uendelig. Landet er hun. Nærende, trygg, grobunn for alt som vokser. Sammen holder de liv i oss alle.
Gjennom historien har religioner prøvd å forklare dette mysteriet. De bar på biter av sannhet, men med tiden ble budskapet forvrengt. Det som handlet om kjærlighet og balanse, ble kledd om til kontroll, frykt og splittelse.
Alle religioner sier vi er Guds barn. Likevel har noen tolket det som at profetene, eller Jesus selv, var de eneste Guds barn. Men hvis kjærlighet er sannheten, da er vi alle likeverdige. Den som gjør seg selv større enn andre, taler ikke kjærlighetens språk. Da er det ikke lenger guddom, men makt og kontroll forkledd som hellighet.
Jeg tror likevel det finnes en sannhet å finne i alle religioner. At de egentlig prøvde å si det samme: at livet er hellig, at fellesskapet er sterkere enn frykten, at kjærligheten binder alt sammen. Men menneskene som bar budskapet videre, valgte å kle det om til lydighet, til frykt, til splittelse.
Og midt i alt dette vet jeg én ting. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan forske på dette når jeg “blir stor” nok til det. For jeg tror at hvis vi setter sammen alle de gamle historiene, mytene og religionene, så finner vi tilbake til den samme kjernen. Han og hun. To stjerner som smeltet sammen og ble til jorden.
Det helligste er ikke en gud i skyene. Det helligste er jorden under føttene våre, han og hun i ett, som stadig minner oss om at kjærligheten er sterkere enn frykten.
Jeg skriver dette ikke bare som en tanke om verden, men også som et speil på min egen reise. En dag vil jeg forske på dette, men akkurat nå deler jeg bare det jeg ser og føler, i håp om at det kan minne oss alle på at kjærlighet er sterkere enn frykten.