Nav I nøtteskall

Egentlig jeg bryr meg ikke lenger om at dere ikke har tro på meg. Jeg har tro på meg selv!
Det er det eneste som er det viktigste!

Jeg vet ikke om det er trist for dere/Norge eller hva at dere ikke forstår min prosess og viktigheten med drømmen jeg har boende i meg.

Jeg vet ikke om det er trist for Norge at jeg må bytte til norsk navn for å i hele tatt min søknad skal bli sett på.
Jeg synes det et trist jeg.

Dere ser ikke på det jeg gjør som en godkjent aktivitet fordi det har tatt sin tid å komme seg dit der jeg er nå!

Det er trist mental helse ikke er så utforsket at det tas så for gitt av dem som ikke har opplevd stort. Vær takknemlig for alt du tar for gitt med kroppen din og ditt sinn som fungerer!

Nav og hvordan dem behandler sine brukere.
vi skjønner du har diagnose og dette har gjort livet vanskelig, men du har ikke lov å være avhengig av oss støtter deg riktig, for nav bryr seg egentlig ikke hvordan du gjør det. Bare du kommer deg ut i arbeid fortest mulig og hva som helst arbeid.

Du har lite du skulle ha sagt selvom dette kan påvirke din framtid og helse. Så bryr vi oss ikke. Vi er her for du skal slite mest mulig mens du er bruker hos oss. Din selvtillit skal sviktes og brytes ned slik at du blir kassadame på Rimi selvom du har visjoner og drømmer og diagnose som gjør det vanskelig å jobbe til å med i nærbutikk.

Om du trenger oss ytterligere så må vi ha dokumentasjon som vi har fått egentlig hundre ganger tidligere, men dette bare for vi elsker å skape relasjon mellom oss der du blir ikke ivaretatt ordentlig og mistrodd for vi ønsker helst ikke å ha tillit til deg. Men du har det å vise tillit til oss og alt vi sier er fakta og du skal bare tro på det. Selvom hvert saksbehandler sier det dem har lyst å si uten at det henhold til nav sine egne regler og lover.

Jeg satt på kontoret sammen med ei ung dame som saksbehandler koste med sin gravid mage og jeg fortalte om min drøm hvor det var skape bedre framtid for kvinner som har vært utsatt for traume i sitt liv og ønsker å komme seg videre riktig. Jeg ønsket å hjelpe dem. Denne unge kvinnen sa til meg, det er ikke så alle drømmer blir oppfylt, hva med du vurdere å søke jobb i nærmeste nærbutikk.

Første fremst var det ikke fly til månen jeg sa min drøm var. For det andre virkelig? Nav virkelig? Hva slags mennesker er det dere ansetter egentlig?
Hva går dere etter for å ha saksbehandler der som har så lite respekt for mennesker rundt seg?

Jeg har mange års erfaring og utdanning innen coaching og healing. Jeg kan bedre ta meg av empati der det trengs å behandle mennesker riktig i vanskelig situasjon en nden unge damen på kontoret hos nav røyken!