Da har vi kommet oss hjem igjen. Bruker tid til å fordøye og reflektere over alt som har vært. For i India har en ikke tid til slikt. Ikke engang tid til å stoppe opp for å se eller spise maten sin. Selvom heldigvis var vi på “roligere” delen av India.
Her trodde jeg India var ett land der alt gikk sakte. Der de fleste var en slags guru og levde med meditasjon, indre kontakt og kontakt med universet. Så viste det seg India kanskje aldri sover. Staten sover nok og spiser godt. Men menneskene, dem som ikke hadde stort. Dem jobbet nesten døgnet rundt. Og det var MANGE av dem gitt.
India går alt så alt for fort. Ingen har tid i trafikken, ingen har tid når dem går, ingen har tid i kø og ingen har tid til å stå stille å reflektere over seg selv og hverdagen sin. En liten bygd langt avgårde i India. Kan man vist finne en slags India jeg så for meg. Men det er dråpe i havet i forhold til resten av India. Penger og mistillit styrer India nå i dag. Ingen stoler på noen. Jag etter penger overalt hvor enn man er.
Dem selger alt til å med barna sine. Dem kan til å med bare gå fra barna sine og starte nytt liv med andre. Så det er ikke alltid barna blir solgt engang. Det er svært så trist syn det hele.
De aller fattigste samler inn søppel. Fra land og strand for å selge. Ellers så er det ingen som plukker søppel eller bryr seg om det. Dem brenner søppel på tomten, i gaten overalt egentlig. Ellers flyter det med søppel overalt hvor enn du ser.
Dem slår barna for så snu seg og beundrer hellige kua som går på veien. Barna så klart de som lever fattig har tusen historier i øyene. Ting vi aldri kunne tenke oss har dem sett og opplevd.
Det får meg til å tenke hvor skjør vi i Norge tror barna er. Hvor skjør vi ALLE er. For hvis vi opplever noe vondt så skal vi gå rundt og ha det dårlig resten av livet.
Mens der nede får dem kanskje ikke engang en klapp på skulderen før dem må avgårde. Videre går dem. Med smil og styrke..
Jeg hadde med meg Adelina overalt. Hun var med meg uansett hvor enn jeg gikk. Vi la oss tidlig hver kveld. Men jeg fikk ikke sove stort mer enn noen få timer hver kveld. Det var varmt. Det var klamt. Det var masse å fordøye hver dag, hver kveld.
Tanken på hva jeg kan gjøre for å hjelpe til surret rundt i en uke. Fikk stadig beskjed om når kallet mitt er foran meg så vil jeg skjønne det. Men så klarte jeg ikke helt å slappe av. Tenk om beskjeden jeg får er bare noe jeg har fått for meg?
Men så mandagen da instruksjon uken var over. Ble det jobb på oss først var det å hente barna i fra “hjemmene” deres. For så kjøre dem til barnehagen. Det å få høre at barna fikk da bare ett stykke med brød i barnehagen og det var eneste måltidet dem hadde hele dagen. Barna gikk uten sko og hullete klær. Her i vesten kaster vi klær og har så mye av alt. Mens der klærne blir laget og alt dem har av natur ressurser så lever dem uten noe som helst. Og ikke får dem hjelp heller får dem kommer fra annen stat og da blir dem behandlet som inntrengere og blir nektet det meste.
Jeg gråt hele den mandagen. Tanken på de små barna og blikket deres vil nå aldri bli glemt. Der dem lever i søppel og uten mat, sko og ikke noe mer klær enn det dem har på seg. Jeg kjente i marg og ben at mat skal ha dem ha. Koste hva det koste vil. Men så viste det seg. Det er vist ikke så enkelt å gjøre god gjerning i India.
Som mange andre opplever. Skal en gjøre godt. Så må en virkelig stå opp og gjøre en forskjell. Søsteren/Nonnen der som hadde ansvar for barnehage barna. Hun fikk seg en real oppvåkning når jeg kom og jeg ikke dullet med henne fra dag en. Hun ble skremt. Og ville ikke se meg. Ikke sa jeg stort til henne. Men blikk kan vel si mye mer enn ord tenker jeg. Jeg tenker hadde hun gjort alt slik som hun skulle. Så hadde hun ikke blitt skremt.
Men hadde det ikke vært for meg. Så hadde det heller ikke kommet noe endring tenker jeg. I 2 uker prøvde jeg å få til å levere maten til barna. Uten at nonnen var noe behjelpelig. Men det ble da endring. Barna fikk bedre mat i barnehagen. Og frukt og diverse hver dag etter jeg kom inn i bildet.
Etter mye om og mas fikk jeg endelig tak i nonnen og fikk pratet med henne. Og hun ga sin velsignelse om at jeg kunne levere maten videre og jeg fikk endelig levere maten til familiene. Men det var vist kun den gangen. For i følge nonnen skal en ikke gi mat til de fattige. For da vil flere komme. Forstå det den som kan. Så hvis jeg skal gå hen og gjøre virkelig en forskjell trenger jeg å være der mye selv. Trenger å virkelig kjempe og stå imot slike som henne. Men det har jeg ingen mulighet til. Med tanke på jeg bor denne siden av jorden. Så vi må tenke noe smart og klokt før vi reiser dit igjen neste gang.
Hverdagen vår utenom siste uken bestod av å jobbe i Women Shelter og på kvelden slummen som vi kalte det. Men i slummen så var det egentlig en bonde som lot familiene bo der og ga dem jobb i sin gård. Så barna der hadde det mye bedre enn barna i barnehagen.
Barna og kvinnene i Women Shelter var barn som hadde blitt forlatt av familien av forskjellige grunner.
Eller unge mødre som hadde fått barn utenfor ekteskap, eller eldre kvinner som hadde mistet mennene sine med barn. I Women Shelter var alt annerledes. Dem fikk mat, dem fikk klær, dem var ren og pen. Dem fikk gå på skole. Dem fikk gå og besøke familiene sine hvis dem hadde noen. Ellers levde dem ganske så beskytta liv. Med støtte fra nærmiljø når det kom til økonomiske.
Dem levde minimalt likevel. Det var ikke mye dem hadde å rutte med. Men dem brukte pengene sine fornuftig. Så jeg er glad for jeg fikk samlet i sammen endel slik dem fikk kjøpt inn det dem trengte av det viktigste. Slik at dem skulle få det enda av å leve der.
Jeg pratet med en som kom med sin klagesang om hvor mye det kostet å bruke penger i barnehage og skole. Dermed trodde jeg først at barnehagen og barneskolen kostet penger. Selvom den personen fikk aldri penger av meg. Så ble jeg så satt ut og dermed satt igang en samle aksjon for Angel. Malti som aldri sa noe om penger, men jobbet stort sett døgnet rundt for å få endene til å møttes. Jeg er likevel glad for jeg fikk samlet sammen litt. For det ga Malti en kick start for samle skolepenger til Angel slik at hun kan starte i videregående når hennes tid kommer. Og dermed Angel skal ha annen framtid enn henne selv. Så håper jeg at hun klarer fram til da å spare nok av det som er slik at dem to kan forsette å holde seg sammen. For mange bare går fra barna når ting blir for tøft rundt dem. Barna blir hjemløs og går bare på gaten. Selvom det er ikke mye av det i Goa.
Livet i India er rart. Å se mennesker jage etter penger og aldri har tid til noe som helst. Dem spiser fort, dem gjør alt så fort. For meg som har tatt endel steg i riktig retning og begynt å bli bevist på mine ting. For meg var alt dette noe helt annet enn hva jeg hadde trodd om India.
Jeg er evig takknemlig for å ha fått denne muligheten til å oppleve slike ting. For min egen traume som jeg har opplevd. Var dette beste kuren. Anbefaler GoExplore hvis du vil andre skal fikse turen for deg. Og du betaler det som er. Men hvis du virkelig vil ut og hjelpe flest mulig. Kontakt direkte Green Lion og bestill turen selv. For da vil du sitte igjen med mer penger slik du kan hjelpe flere og ikke minst velge en flytid selv som du har kontroll over.
Føler jeg reiste fra virkeligheten og kom tilbake til illusjon. Illusjon om “perfekt” liv. Der vi skal være så kloke og ha alltid alt på stell. Ikke vise omverden at vi er mennesker med alt som følger med av oppturer og nedturer.
I de 4 ukene, har jeg blitt elsket, hatet, velsignet og bedt for, fått meg venner for livet og ikke minst fått meg roky brødre, alt i alt tenker jeg mye godt må ha jeg gjort siden så mange følelser har vært i sving rundt meg. En ting er nå sikkert. Aldri mer skal jeg kalle meg selv for lille meg. For jeg fant styrken min. Styrke til å endre så mange liv. Bare ved å være meg selv og være til. Bare ved å gjøre en forskjell… Og når jeg får høre at jeg er Freedom Fighter samme som Ghandi ble kalt. Den tar jeg med meg i hjerte mitt og lever på den langt og lenge kan jeg si..
Jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg til å ta med resten av familien dit. La dem oppleve annet enn spinner, ipad, data og iphone etc. La dem se barna som har så lite men likevel har så mye mer glede over hverandre. La dem vokse litt på å kjenne hvor godt vi egentlig har det her i Norge og la dem se hvor skjør vi mennesker ikke er slik som vi tror det her i Norge. La dem se India med all sin gull og grønne skoger, krydder og all annet resurser. Se dyrene som ferdes fritt der. Se all søpla overalt. Se mangel på drikkevann bare fordi dem brukte alt opp og hvor mye det lukter av vann en bruker.
Kanskje dem da vil virkelig skjønne viktigheten med rydding av søppel. Kanskje dem også kommer til samme konklusjon som meg. Det er pga ALT for mange valgmulighetene vi har her hjemme som gjør oss ulykkelige.
-Og jag etter penger er ikke svaret. For penger kommer og penger går. Det er bare hjelpemiddel. Det er ikke livet. Det er ikke pengene som gjør en lykkelig..