Cerebellum – den glemte porten til vårt indre univers
Innledning
Vi mennesker har brukt århundrer på å se utover, mot stjerner og galakser, i jakten på svar om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Men hva om nøkkelen til hele universet finnes rett bak i hodet vårt, i den delen av hjernen som har blitt minst forstått og kanskje mest undervurdert: lillehjernen, eller cerebellum.
I vitenskapen blir cerebellum ofte beskrevet som et område for balanse og koordinasjon. Likevel rommer den hele 69 milliarder nerveceller, mens storehjernen, som får all oppmerksomheten, bare har rundt 16 milliarder.
Bare det tallet burde få oss til å stoppe opp.
Hvorfor er den så kompleks? Hvorfor er den så godt beskyttet av kraniets struktur hvis den kun skulle holde oss oppreist?
Forskning av Jeremy Schmahmann ved Harvard viser at lillehjernen ikke bare påvirker motorikk, men også følelser, språk, sosial atferd og læring. Han kaller dette Cerebellar Cognitive Affective Syndrome. Det vitenskapelige navnet peker mot noe større, noe som gradvis begynner å løfte sløret for hva lillehjernen egentlig er.
Jeg tror at cerebellum er mer enn et motorisk kontrollsenter.
Jeg tror det er et bindeledd mellom kroppens rytmer og sinnets dybder, mellom bevegelse og følelse, tanke og intuisjon.
Når dette området fungerer i harmoni, kan det være kilden til den indre balansen vi alle søker, både fysisk og mentalt.
Ser vi på plasseringen i hjernen, ligger lillehjernen og pinealkjertelen tett på hverandre, dypt beskyttet i et rom der tid, lys og rytme møtes. Kanskje er det nettopp her våre mest subtile opplevelser, intuisjon, drøm og dyp tilstedeværelse, finner sitt biologiske anker.
Og hva om svaret på universets mysterier ligger her, i lillehjernen selv?
Hva om alt vi søker i religion, makt, dogmer og ytre systemer egentlig finnes i vårt eget nervesystem, stille ventende, klar til å vekkes?
Om vi virkelig forstår hvilken kapasitet mennesket bærer, kan mye av det gamle verdensbildet begynne å riste i grunnvollene. For når mennesket innser hvor mye indre kraft, innsikt og forbindelse det har, blir det ikke lenger like lett å kontrollere, manipulere eller lede bort fra sannheten.
Jeg har i det siste begynt å se cerebellum som hjernens tekniskerom. Et rom der alle skjulte systemer møtes. Et rom som holder alt gående mens resten av hjernen tror den er sjefen. Her samles signaler som kommer lynraskt fra kroppen. Her ligger finjusteringen som skjer før vi rekker å formulere en tanke. Cerebellum er tett koblet til ryggmargen som sender ren og ufiltrert informasjon fra kroppen inn i dette rommet. Det går så raskt at kroppen ofte vet mer enn bevisstheten.
Det kan forklare hvorfor vi kjenner uro eller trygghet i kroppen før vi kan sette ord på det. Det kan forklare hvorfor traumer lagrer seg som kroppslige reaksjoner lenge før hodet forstår årsaken. Når jeg ser det slik blir cerebellum ikke bare et motorisk område men et sansefilter. En regulator. En stille vokter som arbeider i bakgrunnen hele døgnet. Det er som om dette tekniskerommet samler rådata fra kroppen og oversetter det til noe som senere blir følelser, intuisjon, læring og minner. For meg åpner det en helt ny forståelse av hvorfor kropp og sinn aldri har vært to ulike ting men ett og samme system som alltid forsøker å holde oss i live.
Det mest fascinerende er at svaret egentlig ligger i det vi allerede vet om nervecellene. Denne delen av hjernen styrer atferd, sanser, følelser og til og med tankemønstre lenge før vi bevisst legger merke til det. Med sine rundt 69 milliarder nerveceller ligger det lagret en enorm kapasitet her. En kapasitet som langt overgår det vi tradisjonelt har trodd om lillehjernen. Når et område inneholder så mye nevral informasjon er det ikke logisk at det kun skulle holde kroppen i balanse. Dette antyder at cerebellum bærer en dypere funksjon. Den lagrer mønstre. Den finjusterer reaksjoner. Den former hvordan vi oppfatter verden. Den påvirker hvordan vi tolker kroppens signaler. Det ligger en stille intelligens her som har vært der hele tiden men som vitenskapen lenge har oversett.
Vitenskapen kaller det forskning.
Jeg kaller det oppvåkning.
Avslutning
Kanskje er den største reisen vi noen gang skal ta, ikke ut i verdensrommet, men innover.
Til stedet der bevissthet og biologi møtes, der sannhet og undring lever side om side.
Kanskje er det nettopp her, i lillehjernen, vi finner broen mellom mennesket og universet – den glemte porten til alt vi egentlig er.
bildet: Terese Winslow