Når frykt blir forvekslet med kjærlighet
På 1970-tallet gjennomførte psykologene Donald Dutton og Arthur Aron et eksperiment som senere ble kjent som brostudien fra 1974.
De lot menn krysse enten en trygg, lav bro eller en høy, gyngende hengebro over en dyp kløft.
Etterpå møtte mennene en kvinne som ga dem sitt telefonnummer. De som hadde gått over den skumle broen, ringte henne oftere.
Forskerne konkluderte med at mennene forvekslet kroppens fryktrespons med romantisk tiltrekning.
I dag brukes denne studien ofte som et morsomt eksempel i forelesninger.
Med glimt i øyet sier man at adrenalin kan være en god oppskrift på flørt at man bare bør ta med daten på en skummel bro for å øke sjansen for forelskelse.
Men for mange av oss som har levd i vold, overgrep og utrygghet, er det ikke morsomt.
For det denne forskningen viser, er i realiteten mekanismen bak traumebonding den psykologiske og fysiologiske prosessen som gjør at hjernen begynner å forbinde frykt med kjærlighet.
Når et menneske lever i et uforutsigbart forhold der samme person både skaper smerte og gir trøst, oppstår en forvirring i nervesystemet.
Adrenalin og kortisol blandes med dopamin og oksytocin, og kroppen lærer at trygghet og fare hører sammen.
Dette er en traumerespons ikke kjærlighet.
Kjærlighet i sin rene form føles ikke slik.
Den trigger ikke alarmen i kroppen. Den føles ikke som kaos. Den føles som ro.
Når man begynner å heale, merker man forskjellen.
Alt som en gang føltes intenst og spennende, men som egentlig skapte uro, begynner å kjennes som avsky.
Det vekker ikke lenger den kjente følelsen av kjærlighet det vekker den kjente følelsen av det man har jobbet for å slippe.
Det er slik man vet at man helbreder.
Når man ikke lenger forveksler smerte med tilhørighet, drama med kjærlighet, og frykt med intensitet.
Når kroppen endelig får hvile og kaller det kjærlighet.
Når undervisningen mister mennesket av syne
Psykologi som fag skal handle om å forstå mennesket, ikke å romantisere de mønstrene som ødelegger liv.
Når forelesere i psykologi ler og sier “ta daten på en skummel bro, så blir dere forelsket”, er det ikke lenger formidling av kunnskap det er manglende etisk bevissthet.
For i klasserommet sitter også de som bærer stillheten etter vold, de som prøver å finne tilbake til trygghet, og de som har brukt år på å lære kroppen at kjærlighet ikke skal gjøre vondt.
Å bruke en studie som egentlig viser hvor lett mennesket forveksler frykt med kjærlighet og så gjøre det til et flørtetips er som å spøke om brann mens noen fortsatt står i flammene.
Det blir en hån mot alle som har kjempet for å regulere et nervesystem som ble trent til å tåle utrygghet.
Og det blir en påminnelse om at psykologi som fag fortsatt kan svikte i sin grunnleggende oppgave: å beskytte de sårbare.
Hvert år mister barn og kvinner livet i relasjoner bygget på traumebonding.
Hvert år kjemper mennesker for å frigjøre seg fra mønstre som startet i frykt og ble tolket som kjærlighet.
Det siste vi trenger i en psykologiundervisning, er å lære hvordan vi skal være vandrende røde flagg.
Psykologi må aldri bli et fag som trigger menneskers sårbarhet for å skape latter.
Det skal være et fag som fremmer trygghet, forståelse og menneskeverd.
For bak hver teori finnes det virkelige liv.
Og hvis vi mister det av syne, mister vi selve meningen med å studere menneskesinnet.
Ettertanke
Når vi forstår forskjellen mellom frykt og kjærlighet, begynner vi å skrive historien på nytt.
Vi slutter å videreføre det vi selv ble fanget i, og lar barna våre vokse opp i trygghet, ikke i intensitet.
Hvis vi lærer oss å utnytte menneskers svakhet, lærer vi aldri å løfte noen opp.
Ekte kjærlighet trenger ikke bro, ikke adrenalin eller redsel for å miste. Den står stødig på fast grunn.
Healing er ikke å glemme det som skjedde.
Healing er å vite at det ikke styrer deg lenger.
Kanskje begynner fremtidens psykologi i møtet mellom kunnskap og empati, mellom teori og menneske.