Når selvmord blir romantisert – hvem sitter igjen med smerten?
Jeg blir opprørt når jeg ser hvordan samfunnet stadig omtaler selvmord som om noen «døde av depresjon».
Nei. De døde ikke av depresjon. De valgte å ta sitt eget liv.
Når vi kaller det å «dø av» en sykdom, som om det er noe utenfor deres kontroll, romantiserer vi en handling som ødelegger liv langt utover den som tok beslutningen. Det er ikke respektfullt overfor dem som sitter igjen. Familien. Barna. Venner. De som må bære de tunge ettervirkningene, år etter år.
Selvmord er ikke et vakkert punktum. Det er et brudd. Et brutalt brudd med alt som var, og alt som kunne vært. Å kalle det «å dø av depresjon» gjør det lettere å svelge for de utenfor, men for oss som lever videre, føles det som å pynte på et mord. Et mord på relasjoner, på kjærlighet, på fremtid.
Og det stopper ikke der. Når vi pynter på selvmord med vakre ord, setter vi også ideer i hodet på små barn og unge. De som fortsatt lærer hvordan livet fungerer. De som kan begynne å tro at selvmord er en «naturlig utgang» av smerte, istedenfor å forstå at det finnes hjelp, håp og veier videre.
Jeg har selv opplevd hvor ødeleggende det er når noen du elsker velger å forlate livet på den måten. Det finnes ingen romantikk i det. Bare et ekko som aldri forsvinner.
Så la oss være ærlige. La oss slutte å pakke inn selvmord i pene ord.
Og la oss heller snakke sant om hva mørket gjør med et menneske, og hvor avgjørende det er å søke hjelp før det blir for sent.
For selvmord er ikke svaret.
Det etterlater bare tusen spørsmål, og en smerte som aldri slipper taket
Jeg har kjent dette på kroppen. Glenn, som jeg elsket, hadde selv tanker om selvmord som noe «poetisk» og «vakkert». Han så det ikke som depresjonens skyld, men som et slags kunstnerisk valg. For ham ble døden malt med ord som skjulte hvor brutalt det egentlig var.
Og det er nettopp derfor jeg reagerer så sterkt på romantisering. For når selvmord fremstilles som noe edelt eller poetisk, kan det forføre. Det kan lure unge mennesker til å tro at det finnes skjønnhet i å velge bort livet, når sannheten er at det bare er brutalt. Det river bort mennesker og relasjoner, og det etterlater en smerte som aldri slipper taket
Jeg stiller meg også spørsmålet: hvorfor har mange som bærer på selvmordstanker et så enormt behov for å romantisere det? Hvorfor må det rettferdiggjøres som noe vakkert, poetisk, edelt? Er det for å gjøre det lettere å leve med tanken selv, eller for å slippe å kjenne på ansvaret overfor dem som blir igjen?
For meg, som har levd med konsekvensene, blir det tydelig: romantiseringen er ikke bare en personlig illusjon. Den kan også fungere som en smittsom fortelling, en farlig idé som setter spor hos unge og sårbare. Derfor må vi våge å stille disse spørsmålene, og rive bort det vakre sløret som legges over noe som i virkeligheten er brutalt.
Kanskje er det nettopp her vi må starte: å snakke om selvmord, uten forskjønning, og å søke hjelp i stedet for å velge bort livet. For når voksne pakker mørket inn i pene ord eller kaller det mindset, planter de frø av uvitenhet i unge sinn. De skaper fortellinger som kan trigge, i stedet for å vise at det finnes håp, hjelp og veier videre.
Ordene vi velger betyr noe. De kan enten skape liv, eller de kan dra unge mennesker nærmere tragedie. Derfor må vi våge å være ærlige, også når det gjør vondt.
Kanskje om hundre år sier alle bare «døde av depresjon», og ferdig med det. Men da tenker jeg det er synd på menneskeheten, om vi har kommet dit hvor vi skylder på en diagnose i stedet for å ta tak i roten og kjernen. For sannheten er at vi kan skape bedre statistikk sammen, hvis vi våger å møte realiteten, snakke sant og bygge håp. Istedenfor fraskrive all ansvar for å skylde på diagnoser.
Forskning viser også at måten vi snakker om selvmord på faktisk kan påvirke andre. Dette kalles Werther-effekten. Begrepet kommer fra en roman fra 1700-tallet hvor hovedpersonen tok livet sitt. Etter utgivelsen ble det rapportert en bølge av selvmord som lignet på handlingen i boka.
I dag vet vi at romantisering eller detaljerte beskrivelser av selvmord kan trigge sårbare mennesker til å gjøre det samme. Derfor finnes det internasjonale retningslinjer for hvordan vi skal omtale selvmord i media. Språket vi velger er ikke uskyldig. Det kan enten redde liv eller risikere å ta dem.
«Selvmord er ikke poesi, det er brutalt. Og til dere som pynter det opp med #mindset: shovel your mindset in your arse.» 🤪
_______
Trenger du å snakke med noen? Her finnes hjelp:
Norge
- Mental Helse: 116 123 (hele døgnet)
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 (hele døgnet)
- Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111
- Legevakt: 116 117
- Ved akutt fare: 113
Internasjonalt
- Danmark: Livslinien 70 201 201
- Sverige: Mind Självmordslinjen 90 101
- UK & Irland: Samaritans 116 123
- USA: 988 Suicide & Crisis Lifeline
- Globalt: findahelpline.com (viser lokale hjelpenumre der du befinner deg)
💛 Ikke sitt alene med tankene. Det er alltid noen å snakke med. Håp finnes, og det kan vokse frem i møte med andre.