I mai 2015 eksploderte en matvareskandale i India som satte søkelyset på en av verdens mest solgte hurtigretter. Nestlés Maggi-nudler, som i flere tiår hadde vært fast inventar i indiske hjem, ble avslørt som en potensiell helserisiko. Myndighetene fant blynivåer langt over det tillatte i flere uavhengige tester, og mononatriumglutamat som ikke var oppgitt på emballasjen. Resultatet var dramatisk: et nasjonalt forbud, panikk blant forbrukere og tilbakekalling av over 35 000 tonn nudler.
Nestlé forsøkte å benekte resultatene og trakk parallelt myndighetene for retten, men opinionen hadde allerede snudd. For mange ble dette mer enn en matsak. Det ble et symbol på noe langt større. Et tegn på hvordan selskapets glatte reklamer om “ekte smak” og “familietradisjon” var i total konflikt med realiteten i laboratorierapportene.
Dette var ikke første gang Nestlé ble anklaget for skjulte farer i produktene sine. Det var heller ikke den siste.
Når reklamen lukter bedre enn innholdet
I dag fortsetter Nestlé å selge Maggi-buljong i store deler av verden med lovnader om “ekte ingredienser”, “hjemmelaget smak” og “kjøkkenglede rett fra naturen”. Emballasjen er ofte dekorert med grønnsaker, krydder og glade familier. Det etterlater et inntrykk av renhet, helse og trygghet.
Men bak denne markedsføringen ligger et mønster. Nestlé har gang på gang blitt anklaget for å skjule helsefarlige tilsetningsstoffer, kjemikalier og tungmetaller i sine produkter. Flere rettssaker har blitt reist både i Asia, Afrika og USA, ofte med bakgrunn i at selskapet enten har underrapportert eller direkte unnlatt å oppgi innhold som potensielt er skadelig for forbrukere.
I 2017 kom det frem at Maggi-krydder og buljong som ble solgt i Nigeria og flere andre afrikanske land, inneholdt ulovlige mengder natriumglutamat og blyforbindelser. I stedet for å gå i seg selv, valgte Nestlé å fornekte, trekke tid og skylde på ulike produksjonsforhold i andre land.
Når reklamen sier “bare ekte råvarer”, men virkeligheten viser til giftstoffer som skjules bak fin emballasje, handler det ikke lenger om etikk. Det handler om systematisk villedning. Et selskap med milliarder i overskudd velger å spare inn der det smerter mest – i tillit og trygghet.
Bak det smilende lokket: Nestlés sanne fjes
Nestlé er ikke bare et selskap som selger nudler og buljong. Det er en av verdens mektigste og mest aggressive næringsmiddelaktører, med et spor av skandaler, utnyttelse og rettssaker bak seg. Fra barnearbeid til vannprivatisering, fra giftige produkter til støtte av undertrykkende regimer – Nestlé har bygget sin makt på ryggen av verdens mest sårbare.
Selskapet har vært anklaget for å bruke barn i slavelignende arbeid på kakaoplantasjer i Vest-Afrika. Ikke som en feil i systemet, men som en konsekvens av en modell hvor billigst mulig råvare er viktigere enn barns rett til barndom. Flere av barna ble smuglet over landegrenser og arbeidet under umenneskelige forhold. Nestlé lovet forbedringer. År etter år. Men rapporter fra 2020 viste at lite hadde endret seg. Barna fortsatte å plukke kakao som endte i melkesjokoladen du finner på butikken.
Under krigen i Ukraina ble Nestlé kritisert for å fortsette virksomheten i Russland mens bomber regnet over sivile. Mens store selskaper trakk seg ut, valgte Nestlé å bli værende. Ukrainas nasjonale antikorrupsjonsbyrå gikk så langt som å liste dem opp som en internasjonal sponsor av krig.
Dette er ikke tilfeldige feil. Dette er valg. Valg som gjenspeiler hvem Nestlé er. Et selskap som forfiner grådighet og forkleder den som trygghet. Et selskap som gjerne snakker om verdier, men handler med kynisme.
Når blodflekker skjules bak firmalogoer
Nestlé har ikke bare vært involvert i skandaler knyttet til arbeidsforhold, miljø og helse. Selskapet har også forbindelser til militær okkupasjon og pågående krig. Nestlé eier majoriteten av det israelske selskapet Osem, som igjen har en tett integrert rolle i det israelske matmarkedet. Dette eierskapet har lenge vært kritisert, særlig i lys av Israels behandling av palestinere og den pågående blokaden av Gaza.
I oktober 2023 ble et av Nestlés produksjonsanlegg i Israel midlertidig stengt på grunn av kamphandlinger. Selskapet trakk seg ikke ut. I stedet for å ta moralsk avstand, fortsatte Nestlé sin virksomhet og ble med det en aktør som indirekte støtter opp om den økonomiske infrastrukturen i en stat under anklage for folkerettsbrudd.
Dette har ført til at flere land og institusjoner, inkludert det tyrkiske parlamentet, har fjernet Nestlé-produkter fra sine menyer og offentlige innkjøp. Internasjonale boikottkampanjer har pekt på Nestlés eierskap i Israel som et tydelig eksempel på hvordan globale selskaper velger stilltiende støtte fremfor ansvar.
Når man selger produkter i et land, profitterer på dets økonomi, og samtidig tier om brudd på menneskerettigheter, blir man ikke bare en observatør. Man blir en deltaker.
Du velger mer enn et produkt. Du velger hvem du gir makt.
Når du kjøper mat, støtter du også verdiene bak den. Når du handler fra selskaper som Nestlé, støtter du et system bygget på utnyttelse, gift, grådighet og stilltiende støtte til krig og okkupasjon.
Dette handler ikke om perfeksjon. Det handler om bevissthet.
Bruk stemmen din. Bruk lommeboken din. Gjør plass til verdighet i handlekurven.
Vannets pris og selskapets sanne valuta
I 2005, under et intervju i dokumentaren We Feed the World, sa daværende Nestlé-direktør Peter Brabeck-Letmathe følgende:
“Access to water is not a public right.”
I klartekst: tilgangen til vann er ikke en menneskerett. Vann, ifølge Nestlé, bør prises som en hvilken som helst vare – og eies, tappes, selges og kontrolleres av selskaper som dem selv.
Dette sitatet ble et symbol på en tankegang hvor alt kan kjøpes og selges. Hvor livsgrunnlaget vårt – mat, vann, trygghet – reduseres til en markedsmekanisme. Det som burde vært en felles ressurs, ble sett på som en mulighet for gevinst.
Nestlé har gjennom tiår forsøkt å pynte på fasaden. De har kalt seg bærekraftige, samfunnsengasjerte og ansvarlige. Men bakenfor ordene ligger det et mønster. Et system som ikke forandrer seg. Et selskap som ser på barnearbeid som en risiko å regne på. Som ser på bly i maten som et kommunikasjonsproblem. Som ser på vann som en inntektskilde, og krig som et forretningsforhold.
Vi må ikke lenger la oss forføre av smakfulle slagord og rene pakker. Bak den gylne buljongen og den varme nudelen finnes en kald maskin.
Og den fortjener ikke vår tillit.
Nok er nok
Jeg har selv boikottet Nestlé siden år 2000. Det året fikk jeg vite at selskapet ble anklaget for å bruke asfaltrester i babymatprodukter solgt i utviklingsland. Ja, asfalt. Et stoff man ellers finner i veibygging. Ikke i næring til spedbarn.
For meg ble det øyeblikket et før og etter. Jeg kunne ikke støtte et selskap som opererer med den typen uaktsomhet. Ikke som mor. Ikke som menneske.
Det handler ikke bare om et dårlig produkt. Det handler om et mønster av grådighet, forakt for liv, og en vilje til å gå over lik for å oppnå maksimalt overskudd. Det finnes grenser for hva vi skal akseptere i stillhet.
Så dette er en oppfordring. En stille, men urokkelig en.
Slutt å kjøpe Maggi. Slutt å kjøpe Nestlé. Slutt å tro at vi er maktesløse.
Hver gang vi velger annerledes, svekker vi deres grep. Hver gang vi sier nei, reiser vi oss for noe bedre.
La Nestlé merke det. Ikke i klager. Ikke i rop. Men i tomme hyller og sviktende tall.
La dem merke at verden våkner.
Når babyserviettene fjerner maling bedre enn tillit
Som om ikke alt annet var nok, så glemmer jeg aldri da jeg oppdaget at Nestlés baby-våtservietter fjernet gamle malingsflekker fra gulvet mitt. Ikke med kraft. Ikke med kjemikalier. Bare den lille servietten, ment for spedbarns hud, løste opp tørket maling på få sekunder.
Hva slags ingredienser trenger man da? Og hvem testet dette på babyhud?
Det er små detaljer som dette som avslører hele bildet. Det som skulle vært trygt og mildt, var egentlig sterkt nok til å strippe maling. Det som skulle pleie, kunne i stedet skade.
Noen ganger forteller en enkel våtserviett mer om et selskap enn tusen pressemeldinger.