Rart med det… kroppen vår. Vår maskineri, som starter og går til å med fungerer mens vi sover. Vi tenker ikke engang på hvordan alt egentlig fungerer.
Men så skjer det noe og man begynner å se på kroppen sin helt anderledes. Når hjernen er så i tankeskjør og ikke skrur seg av verken dag eller natt. Når man ikke engang klarer å få sove på egen hånd. Der kroppen er i alaramberedeskap. Når musklene i kroppen blir så anspent og man ikke får til engang å få slappet av. Der å gå noen få meter føles som man har løpt 300 km i maraton. Når man ikke har kontroll over kroppen, følelsene og hjernen vil ikke akseptere at sånt er det akkurat nå.
Eneste som hjalp da å høre og lese at alt dette er NORMALT. Bare det hjalp på. Men likevel man blir redd over alle disse reaskjonene og følelsene som man ikke hadde styr på. Selvom alt det er vist helt normalt i en unormal situasjon.
Vi tar så mye for gitt egentlig. At alt skal fungere slik som det skal.
Litt etter litt begynner kroppen å gå tilbake til «normal» igjen etter en Akutt stressforstyrrelse /PTSD. Men det tar tid. Nå har det gått 23 dager og enda har jeg ikke klart å sove på egen hånd. Jeg får ikke til å sove. Men tankeskjørene er ikke slik som det var. Hjernen fikk rett og slett nok og satt igang overleve mekanismen sin for å overleve.
Eneste jeg vet er bare tiden er min beste medisin og hjelpen videre jeg skal få. Selvom jeg ønsker og vil, har jeg likevel fått streng beskjed om å ikke være hard med meg selv. Og ta tiden til hjelp. Men så det å akseptere dette. At slik er det nå..
Har så mye å akseptere for tiden. Ikke rart hjernen slo på overlevemekansimen sin.
Men det går seg til, jeg klarer hvertfall kjenne bedre følelser igjen og ikke bare forferdelige. Glimter av forskjellige gode følelser.
Føler at jeg har blitt nullstilt helt. Gått gjennom en kjøttkvern og kommet ut igjen med helt nye synsvinkler om livet og alt. Men hva det blir vet jeg ikke. Og planlegge framtiden orker jeg ikke. Tror jeg skal heller bare gjøre det beste ut av alt. Enn å planlegge ting i nøye detaljer. Ting går ikke alltid som man planlegger. Skuffelsen blir bare større, og ikke minst da har man så mye mer å akseptere. Slik som nå.
Ser fram til å sove på egen hånd og kroppen slutter å være i beredskap. Å skjelve innvendig er jeg lei av. Og alle de stresshormoner som har herjet i kroppen min. Føles som jeg ble 30 år eldre på de 23 dagene…
Men livet går videre og siden tiden er min beste medisin nå, så er jeg takknemlig for livet går videre.
Selvom jeg har lyst å skrike noen ganger «STOPP VERDEN!!! MIN GLENN ER DØ!!!!!»
Azadeh Aslanzadeh Azari