Jeg nekter!!

Er det hel i uhell? At man jobbet så mye med seg selv at fortiden ikke styrte sin hverdag mer. Men man vokste av det og gjorde seg ferdig med de tingene. Og begynte å kjenne på styrken og ikke minst konsentrasjonen som hadde blitt så skjerpet.

Også faller man gigantisk. Men det er nå hell i uhell kanskje. For nå har jeg verktøyene på plass. Nå vet jeg at jeg trenger den notatboka for å holde styr på alt som skal huskes. Nå har jeg verktøyene til å vite hvordan jeg kan elske meg selv igjen, få selvfølelsen på plass. Nå har jeg litt mer godt i bagasjen og ikke bare vonde sår.

Men samtidig. Å akseptere at man skal jobbe med seg selv mer. Når jeg hadde planer om å ta fri iår. Leste på gamle bloggen min der jeg gledet meg til å ta fri fra selvjobbing. Men dette må jeg. Dette ønsker jeg. Dette vil jeg. Jeg vil ikke la dette styre resten av mitt liv.
Jeg har ingen ønske om å la dette påvirke meg resten min tid. Selvom den vil nok gjøre det. Men jeg nekter at denne hendelsen skal ta overstyr.

Jeg er vel glad for det nå, at jeg er følelsemenneske. Og kan få ut følelsene. Og dem skal få komme. I rad og rekke. Jeg har ikke annet valg enn å si velkommen til dem med åpne armer.
Men samtidig. Være sterk nok til å holde det ut. Å sorge er jo egentlig bare fint. Man vokser veldig på det. Men jeg nekter at min nye runde med PTSD skal styre min hverdag. Jeg nekter å være sorgen over tapet.
Jeg nekter å ikke la meg bli reist igjen.

Karma er jo en god ting, gjør man godt så får man godt tilbake. Dermed er jeg så takknemlig for alle de gode menneskene jeg har rundt meg. Alle de gode sjelene som har strakt ut en hånd nå. Gjør man godt får man godt tilbake. Jeg er glad for alle de menneskene som er der nå og ønsker å bidra med noe for å gjøre hverdagen vår lettere. TAKK TIL DERE.

Jeg føler bare at jeg trenger å komme til mitt eget hjem. Gi liv til noe. Gi liv i en hage. Se det vokse rundt med liv rundt meg. Vi trenger trygghet og kjenne at vi kan skape ett trygt og godt hjem til meg selv og barna mine. Jeg trenger å kjenne på følelsen av livet på GODT nå. At det skal bli bare en glede å jobbe med seg selv mens man gir liv i en hage. En hjem der det er plass til alle oss. Der vi kan være samlet igjen.

Så mye som må ordnes av det praktiske og annet. Jeg må få meg en notatbok fort som bare det å skrive ned alt som må huskes.

Dette unner jeg INGEN. Men når man først er her. Så får man bare åpne armene og si velkommen til sorgen, alle flash backene, alle minnene, alt av godt og vondt. Jeg skal denne gangen være mye flinkere med å la følelsene jobbe for meg. Enn at jeg skal jobbe mot. Dette skal jeg klare. Det vet jeg at jeg klarer. Takke være alle de gode menneskene som er rundt….

Livet asså.. den er så rar. Sist måned på denne tid så sov jeg ute og så på stjernene og var så glad for at ting ordnet seg for oss alle. Men så pooooooofffffff

Men det ordner seg. Det gjør det alltid.