Kjærlighet er så rar. Vi strever med å holde sammen. Vi strever med å la gå. Men kan man egentlig elske en annen hvis man ikke elsker seg selv like høyt?
Og hvordan kan det ha seg at man ikke klarer å elske seg selv?
Når man elsker annen menneske uansett hva dem gjør. Så vil man ALLTID elske dem. Uansett hvor mye dem driter seg ut eller sårer deg. Man ser kjærligheten, man ser godheten i dem. Kjærlighet er så rar. Ingen kan forstå. Ikke en selv kanskje.
Om man ikke elsker seg selv, hvordan kan man elske en annen? Men hvordan kan man hate seg selv for å ønske og ville dø?
Tusen spørsmål, millioner av tanker spinner rundt i en hodet. Tolkninger av adferd som burde ha blitt lagt merke til. Hvorfor? Hva ? HVORFOR?? Og mest av alt. Hvorfor søker man ikke etter hjelp. Hvis man virkelig sliter. Å elske seg selv. Det er så viktig. For ingen i verden kan elske deg nok hvis du ikke elsker deg selv.
Å ta tak i sine problemer, og gjøre dem til lærdom. Å ta tak i seg selv, hvorfor skulle det være så skummelt?
Jeg er nå evig takknemlig, for jeg ga mitt aller beste i alle disse få år. Jeg ga hele meg og hele mitt hjerte. For ellers kunne ikke jeg ha stått nå. Men likevel. Man står og lurer. Hvorfor? Hvorfor ville du ikke bli stoppet? Hvorfor, snakket jeg bare til døve ører? Når jeg pratet om egen kjærlighet i alle disse år?
Elske seg selv er så viktig. For ingen kan elske deg for deg selv. Selvom kanskje noen prøver. Men endag får dem også nok. Elsk deg selv. Begynn med deg selv. Å gå inn i seg selv er ikke farlig. Å sorge er bare bra. Man blir så klok av å sorge. Man blir så omtenksom, man blir så takknemlig av å sorge. Det betyr aldri at det er slutten. Men det er begynnelse på ny reise.
Rop om hjelp når du trenger det. Rop om hjelp og ta imot hjelpen. Rop om hjelp og be om hjelp. Når alt føles tungt og grått. Det er bedre å få hjelp til å bearbeide alt som er. Enn å sitte inne med all følelser og ikke klarer å sette ord på dem.
Jeg har tenkt idag. Jeg har 3 valg, enten å legge meg ned og dø, synes synd på meg selv resten av mitt liv. Eller lære meg å reise meg nok engang og stå. Jeg velger den siste. Jeg velger den siste. Jeg elsker meg selv for høyt. Jeg elsker menneskene rundt meg. Jeg elsker livet. Jeg er her for en grunn. Min tid har ikke kommet. Jeg må bare akseptere ting og gi slipp. Gi slipp på hva mer jeg kunne ha gjort….
Du er evig i mitt hjerte. Denne merkelige ubetinget kjærligheten som har vokst for deg i det siste. Var det dette du skulle lære meg? Jo takk det kunne du fint lært meg ved å stå ved siden av meg. Denne kjærligheten som fikk oss til å miste pusten. Denne enorme intense følelsen av å endelig å ha funnet deg. Å kjære, Gud… Gi meg bare styrke..
Nå har det alt gått en uke. Hvil i fred min kjære mann. Jeg vet du elsket det når jeg kalte deg for min mann. Alltid i vårt hjerte. Aldri glemt. Jeg elsker deg fra hele mitt hjerte <3
Azadeh Aslanzadeh Azari