Det barnet som aldri ble sett
jeg var det barnet
som fant bokstaver før hun fant verden
som lærte seg å skrive
før hun fylte tre
ikke fordi noen satt med henne
men fordi hjernen hennes danset med symboler
som om det var det mest naturlige i verden
jeg var det barnet
som startet på skolen som fireåring
fordi det ikke fantes flere trinn å gi henne
hun var klar
hun forsto
hun tok inn alt
hun lærte raskere enn hun vokste
i Syria flyttet dem meg fra 4 til 5 klasse
fordi lærerne så et barn som tenkte
et barn som forsto
et barn som kunne mer enn alderen sa
jeg var det barnet
som ble testet for å gå på skole for barn med høyt potensial
der de så for seg en fremtid for meg
lenge før jeg kunne stave ordet
men så kom jeg til Norge
et land som ikke kjente meg
et system som aldri hadde sett barn som meg
og i stedet for å spørre
hvem er du
hva kan du
hva trenger du
så så de på nasjonen jeg kom fra
og ikke barnet jeg var
i lille bygda ble jeg plassert i med dem i samme alder som meg
ikke basert på ferdigheter
men basert på fordommer
flyktningbarn skal ikke være smarte
flyktningbarn skal være takknemlige
flyktningbarn skal passe inn i rammene
ikke utfordre dem
jeg var det barnet
som fylte ut matteboken på noen uker
som ventet på utfordringer
som aldri kom
og sakte mistet gnisten
fordi ingen ga henne et språk for talentet hennes
bare et språk for begrensninger
jeg var det barnet
som kunne 6 språk før fylt 16 år
flere språk enn lærerne sine
før hun var voksen
ikke fordi jeg var noe spesielt
men fordi livet tvang meg til det
flukt lærer barn å overleve
ikke skryte
bare overleve
jeg var det barnet
en lærer sa det ikke fantes håp for
her i Norge
som om landet var målestokken
ikke barnet
og jeg bar de ordene med meg
inn i ungdommen
inn i voksenlivet
inn i nervene
inn i skammen over å ikke bli sett
ikke bli trodd
ikke bli vurdert på det som faktisk var sant
men i dag
løfter jeg den lille jenta jeg var
jeg står sammen med henne
og sier de ordene hun aldri fikk høre
du var
mer enn nok
du var aldri problemet
du var lyset i et rom som ikke visste hvordan det skulle belyse deg
du var barnet som trengte næring
ikke nedvurdering
du var kraft
men du ble møtt med frykt
du var moden
men du ble behandlet som mindre
i dag
er det du som setter standarden
du som definerer ditt eget nivå
du som skriver historien slik den alltid burde vært skrevet
og jeg ser tilbake
på jenta som lærte seg å skrive før hun fylte tre
på jenta som var uten skole i to år
og likevel fant ordene
på jenta som startet på skolen som fireåring
fordi hodet hennes løp raskere enn systemet kunne forstå
på jenta som fylte ut matteboken før læreren rakk å blunke
på jenta som kunne seks språk før hun ble seksten
på jenta som ble fortalt at det ikke fantes håp
i dag
finnes håpet
fordi hun ble voksen
og hun reiste seg
og hun ser
at det aldri var henne det var noe galt med
det var systemet som var for lite
til et barn som var for stort
i dag
står hun i sitt eget lys
og hun skriver enda
ikke for å bevise noe
men for å helbrede
for å inspirere
for å sette fri