Her om dagen, gikk det opp for meg hvor mye mer våres bevissthet vokser når vi slår i sammen hjerner og hjerter, generelt ekte kontakt.
Hvor mye mer vi vokser i dybden av ting når vi deler oppriktighet og ærlighet sammen. Når vi våger å vise hverandre vårt sårbarhet.
Hvor mye godt som dukker opp og skaper rom i en selv, når vi tar bort overflatisk masken vi bærer på.
Med overflatisk maske mener jeg den hverdags masken vi går rundt med. Den autopiloten vi har bygget i oss, der når folk spør hvordan går det?
VI uten å tenke oss noe om sier automatisk det går bra, eller det går fint, med smil rundt munnen. Selvom kanskje sannheten er noe helt annet…
Så når sannheten er at våres bevissthet vokser i nye høyder når vi er sammen med andre, hvorfor velger mange å bære på slike masker? Hvorfor har vi vondt av å være oss selv og våge å åpne vårt hjerte for å skape kontakt som kan sette oss i nye spor i livet?
Er våres “dyrebare” overlevelse strategi så dominerende til tider at vi ikke klarer å bøye oss etter for å skape ekte kontakt og ha mer av det?
Eller er vi blitt så skjøre som mennesker at vi ikke våger å vise vårt sårbarhet for vi er redd for å bli dømt for vårt sannhet?
Jeg ønsker oppriktig kontakt, der jeg kan vise min “nakenhet” uten å få noen merkelapper på meg. Vi er så flink med det til tider, inkludert meg. Sette folk i ulike bås og tro vi har skjønt alt om dem.
Men sannheten er vi, som oftes ser noe i oss selv i andre. Det vi er, det skaper vi i andre. Noen runder med seg selv før en sette en merkelapp er det beste har jeg lært i livet. Selvom noen ganger går det litt fort for seg..
Men også huske vi kan ikke nekte for det finnes mennesker i alle slags former og farger, så lenge det er Ying, så finnes det alltid Yang. Vi kan ikke ha tunnelsyn for alt og alle..
Jeg står sammen med alle som ikke er assholes…
og du hva ønsker du deg ?
Noen fredags tanker i fra meg..
Lag deg deilig helg du fantastiske menneske som er innom her og leser hos meg