Mangt ganger har jeg virkelig følt meg outsider, altså jeg føler at jeg passer ikke inn i noe “bås” som er vanlig å sette mennesker i der ute i verden.
Jeg gjennomskuer lett kynisme, mind games, manipulasjon etc. Jeg smiler for det meste og er fortsatt høflig. Dermed har jeg blitt tatt for å være “dum” mange ganger i livet. Men sannheten er at jeg har aldri følt for å heve meg. Tvert i mot så har jeg vært raus til å tenke at alle gjør så godt dem kan. Utenom de ekstreme menneskene da som gir meg dårlig energi. Dem holder jeg meg unna rett og slett.
Men ja jeg føler meg outsider og dermed har bare blitt til at jeg har “isolert” meg mer og mer. Det er noe med å ikke trenge å forholde seg til mennesker når en ser så mye rart opp gjennom årene. Dessuten så begynner å føle meg verdig, jeg ønsker rett og slett ikke lenger å gi mitt hjerte, energi og tid til mennesker som ikke er min tillit verdi.
Det er så mye som er normalt for meg er unormalt ellers i verden. Altså å ha ren hjerte og ikke ha baktanker. Jeg har virkelig kjent på dette hele livet, som om jeg ikke tilhører denne verden. Som om jeg er født til å aldri passe inn.
Ikke engang finner jeg mennesker som er slik som meg, altså ikke helt A4 og ei heller ikke slik som noen av Steinerfolk, det blir for hippi for meg, selvom dem er nydelige mennesker. Jeg føler meg hippi i blant A4 mennesker. Jeg føler veldig lite sprituell sammen med mennesker som er sprituell. Jeg føler meg VELDIG sprituell iblant mennesker som ikke er sprituell.
Siste tiden har jeg virkelig kjent det på å ikke tilhøre noe som helst. Føler etter jeg ble singel igjen så har det vært en slags “kjøttmarked” jeg befinner meg i rett og slett. Blir kvalm av hva noen menn klarer å gi seg selv lov til.
Jeg har lett for å komme i kontakt med menn, jeg har lett for å få meg guttevenner. Men akkurat som det skjer noe med hodet til mannfolkene etter en viss tid. Som om det er kun sex som gjelder. Ingen vennskap eller brødere realsjon. Altså ikke alle da. Det er vel slik av ca 1000 så er det ca 10 som har hjerte av gull og ikke tenker kun sex.
Jeg er egentlig ganske så “kjedelig” i forhold. Jeg gjør ingen verdens ting for å skape sjalusi eller mistillit, jeg går hvert fall ikke inn for å gjøre det med vilje. Jeg er ærlig og sier ting som det er. For ærlig kanskje. Jeg er ikke utro, jeg har vært følelsemessig utro. Men jeg tenker om jeg hadde hatt det helt topp så hadde jeg heller ikke falt for en annen.
Jeg er åpen bok og sier ting slik som det er, forventer det samme i retur har fortsatt til gode å oppleve det i retur da.
Når jeg har først fått følelser for noen så tar jeg det på alvor og gjør så godt jeg kan for at den andre personen skal føle seg trygg. Verste tingen jeg vet er mind games, og så klart når dem jeg har vært sammen med bevist prøver å gjøre meg sjalu. Eller få meg til å føle meg som ingenting verdt.
Jeg kan selvfølgelig vise mine verste sider også og ta igjen, men det tar lang tid før jeg går ditten, det var Glenn sin tid. Jeg har gjort svært korte prosess etter lærdommen der i fra siden den gang. Eller jeg kan ikke kalle dette for kjedelig, det er jo egentlig noe jeg krever i retur. Det er det som er turn on for meg. Å være asshole er så turn off så det går an å bli for meg da..
Jeg lurer på om jeg er alene, eneste i denne verden som har det slikt, som ikke passer inn med resten av verden. Der så mye rart som er helt normalt at hel hjerte gode mennesker blir sett på som noe misttenksomt. Jeg har ikke tall på hvor mye folk har tatt min måte å være på som svakhet. Altså å være godhjerte og snill. Jeg har enda ikke følt meg trygg med noen menn jeg har vært sammen med, slik at jeg kan bare være helt total “svak” i hans armer når jeg trenger det.
Eller Glenn trøstet meg når jeg gråt over barna mine. Men det var noe annet. Vi var noe annet. Han var noe for seg selv. Noe jeg aldri vil nok glemme. Selvom jeg trenger å si mye av han minner meg om en jeg traff før jul og fikk meg til å bli litt skremt gitt. Men så er det vel mer normalt å falle for mennesker med like trekk enn ikke, tenker jeg nå i ettertid.
Any way, om du er outsider? Let me know. Kanskje vi kan bli bedre kjent. 😉 Jeg er ikke så sosial av meg da. Men bekjentskap går begge veier. Jeg tenker at om noen ønsker å være i livet til noen så tar dem kontakt. Jeg kan ikke være den som hele tiden tar kontakt eller går inn for å skape god realsjon. Alt slikt går begge veier heldigvis.
Så til alle dere outsidere der ute! Heia Oss for å ha overlevd til nå..
Azadeh Aslanzadeh Azari