Når skal man ta kontakt først?
Jeg tenker ofte på hvorfor det virker som menn havner i en slags feminin energi når kvinner tar kontakt først. Er det fordi initiativet blir tatt fra dem, og dermed mister de muligheten til å vise styrke og lederskap? Eller er det fordi de innerst inne bærer på usikkerhet, og når kvinnen tar første steg, blir det for enkelt å lene seg tilbake?
Jeg lurer på om noen menn rett og slett føler seg mer komfortable i en mottakende rolle, fordi det fritar dem fra risikoen for å bli avvist. Kanskje det føles tryggere å vente på at hun gjør jobben, enn å risikere å stille seg åpen og sårbar selv.
Men jeg tenker også at når dette mønsteret oppstår, så kan dynamikken mellom maskulin og feminin energi skli ut av balanse. Hvis kvinnen tar initiativet, og mannen bare forblir i den passive posisjonen, så mister man fort den gjensidige dansen hvor begge parter gir og tar.
Så spørsmålet er: er dette egentlig et tegn på at han ikke er klar til å stå i et forhold? Eller kan det bare være en fase, et sted han må vokse gjennom, før han finner motet til å vise seg som den han faktisk er? Eller er det fordi han ikke helt vet hva han ønsker eller hva han kan bringe inn i et forhold?
Jeg blir nysgjerrig. For vi blir jo alle usikre når vi møter noe nytt, det er helt menneskelig. Men det er forskjell på å være nervøs og å fraskrive seg ansvar. Jeg mener at hvis du innerst inne vet at du ikke har noe å bringe inn, eller at den andre personen egentlig er feil for deg, hvorfor underholde det i det hele tatt? Er det bare for å tilfredsstille sitt eget ego og speile seg i bekreftelsen? Eller handler det om frykt, frykt for å bli såret og avvist, så man aldri tør å ta neste steg?
Av og til lurer jeg på om det til og med kan være et maktspill. Umodent og manipulativt. Når man hører fraser som: “det var jo du som tok kontakt og ville vi skulle bli kjent”. Plutselig blir initiativet snudd til noe man kan bruke mot den andre.
Hvor mange tegn trenger en sikker mann?
Jeg tenker også på dette: hvor mange tegn trenger en sikker mann før han tar steget og stepper opp? En sikker mann trenger ikke hundre signaler. Han ser, han føler, og han tar ansvar. Han venter ikke på at alt skal serveres på et sølvfat.
Hvis han derimot trenger at du nesten syr bomull under armen hans før han i det hele tatt våger å bevege seg, da viser det egentlig at han ikke er klar. Og om han ikke klarer å gjøre det nå, vil han noen gang gjøre det i framtiden? Eller blir det bare en evig ventelek?
Jeg ser det sånn: vi kan alle være nervøse. Tenk på en eksamen. Jeg kan være dritt redd, ustødig i stegene og usikker på meg selv, men likevel vite at jeg skal dit, jeg skal ta den. Jeg går inn selv om hendene skjelver. Slik burde det også være i møte med relasjoner. At man kan være ustødig og nervøs, men likevel våge å være ærlig og ta ansvar.
For til syvende og sist, hva er mest verdifullt i møte mellom to mennesker? Å spille sikkert og bevare ansikt, eller å våge å være ustødig men samtidig sikker og ærlig?
Jeg tenker det ikke handler om å aldri vakle, men om å tørre å være menneskelig, og likevel stå i sitt valg og sin sannhet.
Hva tenker du?