Aksept, verktøy og den stille styrken som vokser i kaos
Det startet med panikk.
Jeg hadde planlagt å renovere badet, men ikke nå. Planen var et år frem i tid. Men plutselig stod jeg der, kastet inn i det. Badet måtte rives, med én gang. Ikke noe valg, ikke noe pusterom. Bare: Nå skjer det.
Og midt i det, med støv i håret og verktøy i hendene, startet en ny reise. Ikke bare i fliser, rør og materialer, men i aksept.
For det går ikke alltid som vi planlegger. Noen ganger må vi slippe taket i når vi trodde ting skulle skje, og heller spørre: Hvordan kan jeg møte det som skjer nå, uten å miste meg selv?
Jeg dusjer i svømmehallen for tiden. Det føltes rart i starten. Nesten som et nederlag. Men etter hvert ble det noe annet. Et rom for pusterom. En overgangsfase en pause jeg har faktisk begynt å sette stort pris på. For dette er livet. Uferdig, ekte og fullt av uventede svinger.
Og om du trodde det lønnet seg å kjøpe billig verktøysett, tro om igjen.
Jeg investerte i en Meec verktøypakke. Det kostet meg smerter i hendene, nær-nerveskade, og et øyeblikk der et sagblad nesten løsnet. For å si det sånn: Ræl ble alt annet enn økonomisk i lengden. Nå vet jeg bedre. Nå velger jeg verktøy som er laget for å vare. For kroppen min fortjener det. Det er ikke alltid så at billig betyr dårlig eller lav kvalitet. Men jeg klarer ikke å finne engang ord for opplevelsen jeg har hatt med Meec verktøy foreløpig.
Jeg har også lært en annen ting, en som kanskje gjør enda vondere enn vonde hender:
At noen mennesker kommer innom bare for å se hvordan det går. De spør av nysgjerrighet, ikke omsorg. De står og stirrer på kaoset ditt uten å løfte en finger. Og det er greit. Ikke alle er ment til å bli. Ikke alle er ment til å hjelpe.
Men det finnes en annen slags hjelp. En du finner inni deg selv.
For jeg gjør ting nå jeg aldri trodde jeg kunne. Jeg skrur, river, måler, planlegger. Jeg lærer. Jeg prøver. Jeg feiler. Jeg prøver igjen. Og hver gang jeg gjør det, vokser det en styrke i meg. En jeg aldri ville funnet om alt hadde gått etter planen.
Så dette er ikke bare et blogginnlegg om et bad.
Dette er et innlegg om aksept.
Om å gi slipp på det perfekte, og gripe tak i det mulige.
Om å bygge, ikke bare et nytt rom, men en ny forståelse av meg selv.
Når alt er klart og badet står ferdig, skal jeg lage en ærlig oversikt.
En liste over hva jeg anbefaler og hva jeg aldri vil røre igjen, av verktøy, materialer og firma. Ikke for å henge ut, men for å hjelpe andre å slippe unødvendige feil, skader og frustrasjon. For når du først har kjent verktøy vibrere feil i hånden, eller stått alene med ubrukelige plater i regnet, så vet du at kunnskap er gull verdt. Og jeg deler gjerne det jeg har lært, fra innsiden av kaoset.