Jeg vil dele noe som har ligget tungt i hjertet mitt den siste tiden. To store drømmer i livet mitt har gått i oppfyllelse: Jeg kom inn på psykologistudiet – noe jeg har drømt om i årevis – og jeg skal gi ut min første bok. To ting som har kostet meg så mye innsats, tid og tårer. Men i stedet for jubel og støtte fra de rundt meg, har jeg møtt stillhet.
Det gjør vondt. For jeg har alltid vært en som heier på andre, som feirer andres seire, små som store. Jeg trodde kanskje jeg skulle få litt av den samme energien tilbake. Men nå har jeg lært noe viktig:
Det er ikke alle som kan eller vil forstå hva visse prestasjoner betyr for deg. Det er ikke alle som vil heie på deg – og det er ikke nødvendigvis deres feil. Folk har sine egne liv, sine egne kamper, og kanskje vet de bare ikke hvordan de skal vise støtte.
Men dette betyr ikke at prestasjonene mine er mindre verdt. De er verdifulle, fordi jeg vet hvor mye jeg har lagt i dem. Jeg vet hvor mange netter jeg satt og leste meg til drømmestudiet mitt. Jeg vet hvor mye arbeid, mot og håp som gikk inn i boken min.
Så i dag feirer jeg meg selv. Jeg klapper meg selv på skulderen og sier: “Dette klarte du. Du gjorde dette helt selv.” Og vet du hva? Det føles bra.
Hvis du noen gang har følt deg usett når du oppnår noe stort, så vit dette: Du er ikke alene. Og selv om det er fint å bli feiret av andre, er det enda viktigere å lære å feire deg selv.
Så her er til oss – til drømmene, innsatsen og styrken vår. Jeg ser deg, og jeg heier på deg.
Har du noen gang følt at du ikke fikk den støtten du ønsket deg, og hvordan håndterte du det?
Azadeh Aslanzadeh Azari