I går satt jeg med følelsene mine, ikke at jeg sitter så stort egentlig, det er alltid noe å gjøre. Når en har hus og hjem, og barn så er det svært lite en kan sitte sånn egentlig til tider.
Men uansett, det å la seg bare være i følelsene og kjenne etter, uten å sette noe navn på følelsen.
Hjernen vår den elsker å sette navn på ting, når en følelse eller noe dukker opp går den gjennom vårt følelse/minneregistert og dermed gir hjernen vår den “logiske” forklaringen på følelsen. Men det er ikke alltid den logiske forklaringen hjernen prøver å overbevise en om at det er tilfelle. Det er mye og mangt en følelse kan representre uten at hjernen helt klarer å forstå. Så dermed er det ikke alltid så lurt å gå etter hva hjernen prøver å overbevise en om.
Jeg har siste tiden, følt meg sprituell blokkert. Jeg har heldigvis lært meg etterhvert i livet at de gangene mitt ego får styre og sjelen min ikke er helt enig med avgjørelsen så føler jeg meg sprituell blokkert. Akkurat som sjelen bare går unna og sier “whatever, gjør hva du vil.. men dette blir jeg ikke med på” 😉
Selvom jeg må ærlig innrømme at det er fantastisk deilig også en liten periode. For da slipper jeg å bli bombet med alt for mye informasjon fra omverden. Men etter en liten stund så har jeg som oftes det å lytte og høre på hva som er greia. For jeg føler da stort del av meg mangler. Det er jo det jeg er. Alle de tegnene og informasjonene som dukker opp som gjør meg til meg.
Så det å dempe kritikkeren stemmen en har og lytte til den stemmen som ikke roper så høyt inn i seg. Det skal egentlig mye styrke til å lytte, sånn bare du vet. Er du den som lytter alltid til den stemmen i deg som ikke skriker alltid så høyt så er du jammen god..
Men anyway, jeg har stort tro på at når en er en plass i livet, om det er menneskemøter eller jobbsammenheng. En gir ikke slipp på den reisen før en har lært det en skal lære på godt og vondt.
Men så har vi disse ego løftene vi gir oss selv. “Jeg skal ALDRI ditten og Jeg skal ALDRI datten” For så dukket det opp en reise der dine “jeg skal aldri” løfter blir testet.
Så jeg har vært der, høre på ego sitt løfte. For beskytte meg selv mot omverden og det som er. Eller bare flyte med og se hva som skjer.
Jeg har egentlig flytet med det som er en stund nå, bare akseptert at det er slik som det er nå. Men utenom den ene tingen som har gått fram og tilbake fra å flyte med til å bruke nødbrems og hoppe av.
Så jeg “satt” i går da, kjente etter.. hva som er greia. Jeg fant ut at følelsen “Svik” hjernen prøvde å overbevise meg om at det hele handlet om, var langt i fra det. Jeg var “bare” redd. Redd for gjentagelse av lekse som jeg har vært gjennom tidligere.
Redsel og frykt er ikke helt det samme, men redsel kan bli til frykt om en forer det mer. Så jeg satt med redselen min og skjønte at den er real. Så klart hvem som helst hadde vært redd når det kommer til slike ting. Livredd faktisk…
Det er jo helt naturlig reaksjon, å være redd.
En ser en reise og tenker wow dette vil jeg kjempe for. Dette er noe jeg ønsker å ha i mitt liv, dette er noe jeg ønsker å være mitt beste versjon for. Dette er noe jeg aldri vil gi slipp på. Men så skjer det ting og “rosa boblen” blir sprukket. Og egoen får en knekk-
Jeg tenker hvis en er der hvor en skal velge sitt ego framfor reisen som er avtalt før en er født. Ja da er en ikke klar til å ta den reisen i hele tatt. Så da kan en bare dra en annen plass og fore sitt ego en annen plass.
Jeg har hvert fall kommet dit hen i livet at jeg ønsker å velge ut i fra hjerte mitt og sjelen min, der ting føles hjemme. Så om denne reisen er litt skummel er jo det jo egentlig veldig bra. Det er jo da en lærer ting i livet..
Jeg har blitt mer og mer ydmyk og takknemlig for hver gang jeg har gått ned på kne og reist meg opp igjen, men ingen fortalte meg det å være for ydmyk er heller ikke bra. Hvert fall ikke rundt mennesker som er bare styrt av sitt ego.
Å bli mer ydmyk enn det jeg har blitt til nå med alle leksene som har vært, nei vet du hva. Det er nok nå.. jeg trenger å oppleve ekte og ærlighet. Så jeg har bestemt meg å stole på sjelen min denne gangen. Så får jeg se hva som er greia.
Jeg sitter ikke med følelsen av at jeg skal lære mer om å bli ydmyk. Egentlig ønsker jeg ikke å se heller akkurat for øyeblikket hva jeg skal lære av dette, jeg hadde håpt på ekte opplevelse, men det får tiden vise.
Så får jeg heller glede meg over at jeg er tilbake til meg selv igjen. Det er hvert fall godt. En kjempe trygghet i det, og fortsette videre med å gjøre ting som får meg til å føle meg hel.
Dessuten er det noe ment for meg så vil det alltid finne sin vei til meg. Er det ikke ment for meg så vil det alltid dukke opp noe annet. Enkel og grei filosofi..
Til neste gang, Haug og Kjærlighet sendt din vei <3
Azadeh Aslanzadeh Azari